This is Hiker

Som overskriften så fint sier: Dette er Hiker. "Hvem i huleste er Hiker?" tenker kanskje du. Hiker er vår nyeste venn, og kanskje en av de aller beste så langt. Hiker er bilen vår, eller nærmere sagt vår campervan. Han er vår for de neste ti dagene og er ikke bare det fantastiske fremkomstmiddelet vårt, men også vårt kjøkken, vår stue og vårt soverom. Og han er fantastisk! Det er derimot en mye større bil enn det vi er vant til å kjøre fra før av, men med litt tilvenning og en pute under stumpen for Sandra sin del, så er det den ultimate måten å komme seg rundt i USA på. Vi plukket opp Hiker i Los Angeles umiddelbart etter vi hadde landet på amerikansk jord, og på tross av at vi hadde ikke planlagt en spesiell reiserute ennå, visste vi begge hvor vi først ville dra: San Diego.


Vår campervan, Hiker.



Et sted inni all tåka ligger vakre San Diego by. Vi ville derimot først se den fra en vakker liten klippe langs havet, der Cabrillo National Park og Point Loma Lighthouse befinner seg. Her hadde vi fått beskjed av mammaen til Maiken om å dra da det skulle være fantastisk vakkert, og det hadde hun helt rett i. Med lysthuset på toppen av klippen med det amerikanske flagget vaiende i vinden utenfor og nesten 360 graders utsikt over hele San Diego by og havet som omringer byen, var det så idyllisk som det kunne bli. 


Point Loma Lighthouse.



For å komme seg ut til den nasjonale parken må man kjøre gjennom Fort Rosecrans Cemetary. En flere hundre meter lang kirkegård med utallige gravstener i typisk amerikansk, militær stil. Her hedres alle soldatene som hadde kjempet til sjøs ved enten første eller andre verdenskrig, og ved andre situasjoner man behøvde deres hjelp. Dette var et mektig syn, og hele området talte av respekt for de falne. 







Etter et par timer med vandring i den nasjonale parken samt et fantastisk måltid som vi så simpelt laget i kjøkkenet vårt, dro vi inn til San Diego by og San Diego harbour, der vi kjøpte oss en smoothie og en kaffe, og slo oss ned i parken ved vannet sammen med de mange andre hundre menneskene som satt der og nøyt ettermiddagssola. Etter et døgn uten noen som helst plan for turen kunne ikke nervene til Sandra holde ut lenger, så vi bestemte oss for å lage en detaljert plan for resten av reisen med Hiker, og det fins jo ikke noen bedre måte å gjøre det på enn sittende på et pledd i en park med sola stekende på panna. 



Det siste vi rakk å gjøre i San Diego var å dra inn til San Diego Old Town. Dette var en fantastisk liten by med mange gamle hus i typisk western stil, med musikk i alle hjørner og flere suvenir butikker. På vei til gamlebyen hadde Maiken ytret et ønske til Sandra om vi kunne spise meksikansk til middag i dag, og fikk til svar at det ikke fantes noe annet enn meksikanske restauranter på dette stedet. San Diego ligger helt på grensa til Mexico, og er derfor svært preget av meksikansk kultur. Det liker vi! 





Grytidlig neste morgen sto vi opp, pussa tenna og kjørte avgårde. Dagen før hadde vi kjørt fire timer før vi parkerte på en rest area for natten, og denne morgenen skulle vi kjøre i fem timer til, for å komme oss til den neste og mye ettertraktede destinasjonen: Grand Canyon National Park. Et must om man reiser i USA, spesielt om man reiser via landeveien. Etter mange timer, et par tissepauser og en desperat stopp på et verksted (Hiker hadde litt problemer med bakdekkene, og et Googlesøk, en telefonsamtale og en time seinere var han heldigvis frisk igjen) var vi fremme ved Grand Canyon. Her lærte vi derimot mye nytt. Vi visste ikke at hele området er en avgrenset park. Vi visste ikke at vi måtte betale oss inn for å se på vidunderet. Vi visste heller ikke at det ikke var lov til å campe noe som helst sted unntatt på camping områder (som ofte kostet mye penger). Bekymring for nattens bosted til side: Vi kjørte inn i parken og hadde som mål å få sett det vi kom for å se. 

Det var ganske vanskelig å skjønne parken først, da det var utallige parkeringsplasser og gangveier og kart, men vi skjønte liksom ikke helt hvordan det fungerte. Mens vi tenkte på saken satte vi oss like gjerne ned og spiste lunsj, samtidig som vi lurte grundig på hvor denne Grand Canyon befant seg. Det var liksom ikke noe som helst syn til den noe som helst sted, og når man ser på bilder forventer man seg jo kanskje et lite fjell eller noe lignende. Lite visste vi at vi bokstavelig talt satt en busk unna og spiste lunsjen vår, for når vi hadde vasket opp og fått på oss gå skoa (vi trodde vi skulla gå langt og lenge), tok det oss 15 sekunder og 6 meter, og der var den. Bak busken vi hadde spist lunsj ved, lå Grand Canyon, og vi hadde sittet der hele tiden og ikke visst noe om det. Og det var ikke akkurat et fjell - teknisk sett var det et høl, men så klart et veldig vakkert et, og det var derfor vi ikke helt skjønte hvor den lå. Vi hadde ihvertfall funnet den, og kunne nyte synet av den mektige og uforklarlige naturen. Nå kan vi krysse av "Se solnedgang i Grand Canyon" på lista vår!






Vi var ikke alene om å nyte utsikten. På tross av at det er nokså kaldt og mye vind ute (og det er alt for tidlig for turistsesongen) så var det mye folk der. Dette paret var noen av dem, og de var så søte der de satt i hver sin campingstol med hvert sitt glass med champagne.





Så kom dagens andre mareritt etter de nesten punkterte dekkene: Sola gikk ned, mørket snek seg på og det ble kaldt. Vi visste ikke hvor vi skulle "bo" for natten, altså hvor vi skulle parkere lovlig. Vi kjørte inn til Grand Canyon Village der vi trodde vi hadde sett en liten skog vi kunne parkere i, men i dette området ser vi flere skilt med "No overnight camping" enn vi ser hus, og etter flere timer med leting begynte vi å bli litt desperate. Vi ville jo ikke risikere å få en bot på flere tusen kroner. Som aller siste forsøk svingte vi inn på gode, gamle McDonalds sin parkeringsplass og Maiken hoppet ut av bilen og gikk inn så pent og spurte: "We've been trying to find somewhere to park our van for the night for many hours now, but we can't find anything - can we please use your parking?" Og med det største og mest fantastiske smilet sa den hyggelige damen bak disken: "Well, of course!" Natten var reddet, og vi kunne trygt og fredfullt legge oss under dyna og falle i dyp søvn helt til neste morgen. 



Antelope Canyon, Arizona, USA / mandag kl. 17.44

3 kommentarer

Iselin Renée

21.03.2017 kl.22:01

Kjempe fine bilder :)

Mamma Monica

22.03.2017 kl.22:21

Dokker e steike tøff😀😀😀 Æ e full av beundring😍😍😍

Synne

27.03.2017 kl.09:29

Åh hærlig! Dåkk e så flink t å ta fine bilda! Begge bildan av dåkk foran utsikten til Grand Canyon e nydelig <3 savne dåkk

Skriv en ny kommentar

,

Kategorier

Arkiv

hits