Fire, fun and friendship



Et par bussturer, en ferge og en gåtur senere var vi plutselig ankommet Ometepe - en nydelig, liten øy i Nicaragua. Her skulle vi som vi nevnte tidligere bo hos en vertsfamilie, altså en helt typisk nicaraguansk familie. På tur og orden fikk vi alle sammen hver vår nye familie, og det viste seg at vi skulle få en bestemor og en lillebror å bli kjent med de neste dagene. Vi kom til huset deres, fikk vårt eget rom, nicaraguansk middag og skulle så bli kjent med hverandre - uten å snakke et eneste ord engelsk. Alt måtte foregå på spansk og ingen av oss er jo veldig flinke i det, men den lille spansken Maiken lærte seg i 8. klasse på ungdomsskolen var (nesten) mer enn nok til at man kunne føre en liten samtale. Vår bestemor het Susana og lillebroren vår het Fernando. De hadde også en hund, men den bet så fryktelig, så den ville vi ikke vite navnet på. 



De to kveldene vi hadde på øya samlet gjengen seg nede ved grendahuset, eller el centro comunitario, om dere vil ;) Der så vi på solnedgangen (som er en av de aller beste vi har sett på hele turen), spilte kortspill, brente stort bål, spiste mat og nøyt den enkle tilværelsen. En grunn til at vi skulle bo hos en vertsfamilie var nemlig for å lære hvordan disse menneskene lever, og da spesielt hvor enkelt det går an å leve med de få ressursene man har. Ute i hagen hadde de høns og haner, skaffet maten sin selv, hadde en liten stue og noen soverom og var lykkeligere enn mange andre vi har møtt som har mye mer. 


Den fantastiske gjengen vi har reist med de siste 17 dagene.




Sandra og lillebror Fernando knytter bånd med litt baseball.



På bildet til venstre over ser dere det skjønne huset vi var så heldige å få bo i. Bildet til høyre ble tatt den andre dagen på øya, da vi leide oss scooter sammen med et fantastisk par vi reiser sammen med og guiden vår og kjørte rundt øya og så oss rundt. Øya har to aktive vulkaner, og på bildet under kan man se begge to, bare at den ene er nesten dekt av svovel skyer. Det er litt rart å gå rundt i gatene og innse at man har blitt vant til å konstant ha en eller annen vulkan rett fremfor seg eller bak seg, men slik har det altså blitt. Vulkaner er ikke lenger en myte fra barnefortellinger man ble fortalt som liten, men nå har vi altså sett ekte vulkaner og skjønt at de faktisk finnes, med lava og alt.




Ofrer liv og helse for et bra bilde.



Etter simple, men også helt fantastiske dager i Ometepe, dro vi videre til Costa Rica - det siste landet på reisen vår av totalt ti land. Costa Rica er et mer velstående land, og det kunne man se uansett hvor man dro. Vi reiste høyt opp i landet og kom til en cloud forest, altså en regnskog som befinner seg minimum 1000m over havet. Destinasjonen var Monteverde hvor vi skulle tilbringe et par dager, men på veien dit måtte vi bare stoppe for å se rundt oss og ta bilder. Det var helt nydelig, bare se her da?! For en natur!





Den første dagen i Monteverde dro hele gjengen på en adventure park, hvor vi fikk kose oss med rapellering, zip lines, superman og tarzan swings - altså å slenge seg rundt i lufta i forskjellige svinger og blant annet kjøre den lengste zip linen i Mellom-Amerika. Det var en fantastisk dag, men adrenalinbegeret til Maiken var fremdeles ikke fylt opp, og det ble tatt en spontantur over til stedet hvor man kunne gjøre det utenkelige: Hoppe i strikk. Og skal vi tro smilet og hylene som kom underveis, så koste hun seg veldig, på tross av at det var veldig skummelt. 



Den siste byen vi skulle oppleve var vakre La Fortuna. Nok en by med enda en vulkan man kunne se uansett hvor man var, og en by med mye vakkert å se og gjøre. Maiken dro på hesteridning og fikk oppleve et ubeskrivelig nydelig fossefall og et besøk til en landsby som tilhører urfolket der, mens Sandra dro på White Water Rafting og slengte seg rundt i de store bølgene og kjempet om å ikke falle uti. Hele turen i Mellom-Amerika har vært fantastisk og veldig lærerik på mange måter, og de siste dagene har virkelig vært en verdig slutt på denne langer reisen vi bega oss ut på for tre måneder siden. 

Den siste ordentlige kvelden tok hele gjengen på seg badedrakten, dro til supermarkedet og kjøpte seg flasker med noe godt i og dro til en elv med naturlig glovarmt vann. Man kan vel kalle det en naturlig hot spring, og det var kjempekoselig. Guiden hadde satt opp telys rundt om i hele elven og vi kunne sitte der i en natur skapt jacuzzi og snakke om de fantastiske ukene vi har hatt og alt vi har opplevd. Det gikk også opp for oss hvor glade vi hadde blitt i alle sammen og hvor fort denne turen hadde gått, men billettene hjem var bestilt og betalt, og vi måtte dessverre dra de solbrente stumpene våre til flyplassen for aller siste gang. 

Nå kommer vi hjem!

Washington D.C., USA / fredag kl. 19.52

Video: Australia

I skrivende stund sitter vi i Costa Rica etter en meget innholdsrik dag og nyter hvert sekund av de siste dagene vi har på tur. Mens vi er ute og lever livet, kan dere få kose dere med denne videoen fra Australia, da vi var på en to ukers langs G Adventures tur der med 18 andre fantastiske mennesker fra hele verden. 

 
Monteverde, Costa Rica / mandag kl. 17.02

Welcome to the Caribbean, brother

USA hadde virkelig mye å by på og etter flere uker der med hosteller og restauranter av høy standard, var det på tide å endre omstendighetene. Nok en gang dro vi til flyplassen for å reise til enda et nytt land. Det syvende i rekka. Også denne gangen skulle vi være med på en G Adventures tour, som er det samme reisefirmaet som vi reiste med i Australia. Denne gruppeturen skulle ta totalt 17 dager og planen var å skulle besøke fire land på disse dagene - nå skulle vi nemlig til Mellom-Amerika.

Flere ganger når vi har fortalt om den siste delen av turen vår så har noen blitt litt bekymret. Mellom-Amerika har tydeligvis noen av de farligste og mest kriminelle byene i hele verden og vi skulle så klart til et par av disse, for hva er vel en jorda-rundt-reise uten å leve på kanten med litt spenning? Vi var derimot ikke bekymret det minste fnugg på grunn av at vi skulle reise med en gruppe på 16 stykker, ha en guide som er kjent i alle områdene vi skulle til og vi ville (for det meste) være i trygge omgivelser. Og så langt har det gått veldig fint. 

Første sted på reisen var Guatemala. Allerede på flyplassen ble vi nødt til å bruke den lille spansken Maiken kan etter ungdomsskolen, men etter noe om og men kom vi oss til turens oppmøtested som var byen Antigua. Det viste seg derimot at vi kun skulle ha én dag i denne byen, og dessverre var vi ganske trøtte og slitne etter en hel natt med flyving og alt for lite søvn. Vi fikk derimot møtt den nye gjengen vi skulle reise med i over to uker, spist en middag sammen og bli kjent, og forberedt oss på de kommende dagene. Vi er ni dager inn i reisen nå og har fått sett og opplevd mye allerede. Her er noen høydepunkter.



Etter en kort stopp i Guatemala dro vi videre til Honduras dagen etterpå, altså land nummer to på reisen i Mellom-Amerika. Første stopp var byen Copan, hvor hele gruppen den ene dagen hoppet på en typisk bil her til lands, altså en bil der man sitter på lasteplanet, og så føyk vi gjennom skog og jungel på vei til en turistattraksjon i byen - Hot Springs. Det var flere små jacuzzi'er rundt om i skogen der man kunne sitte å kose seg med en øl og nyte de varme kildene. 




Man kunne også ta et lite gjørmebad som visstnok skulle gjøre oss yngre.





Etter et par dager i Copan dro vi videre til Roatan. Dette er en helt nydelig liten øy ved det Karibiske hav, med flere turister og mer liv. Og det skjønner vi godt: På denne øya finer man mange forskjellige, spennende kulturer og mye å se og gjøre som fører til at øya kan bli kalt et paradis. Den har også den beste stranden i hele Mellom-Amerika som også er en av de 15 beste strendene i hele verden. Det er til og med er perfekt sted for å snorkle, først og fremst på grunn av det enorme, levende revet som ligger langs sjøkanten. Så derfor snorklet vi, og nok en gang så det var kjempegøy!


West Bay Beach.


Maiken fikk til og med tre nye venner på stranden som også ville lære å lage dråpe-sandslott.


Solnedgang i Roatan.





Roatan var fantastisk, med snorkling, natteliv, sjarmerende natur og solnedganger. På tross av at vi gjerne skulle ha blitt igjen der et par ekstra dager, så hoppet vi på neste fly sammen med gruppa og dro til land nummer tre på turen: Nicaragua. I dette landet var det flere byer vi skulle få sett, men først ute var Granada. Her meldte vi oss på en guidet tur som varte i en hel dag, der vi ble tatt med rundt i hele byen og fikk se det aller kuleste av det kule.


Båttur rundt om i innsjøen i Nicaragua.








Kirkegård.




Laguna de Apoyo. Her var vi i flere timer og fikk spise lunsj, bade, sole oss, padle i kajakk og til og med prøve 'paddleboarding'.



Det aller kuleste på denne dagsturen var derimot den siste attraksjonen, nemlig den meget aktive vulkanen som befinner seg i byen. Vi måtte vente i flere timer i kø for å komme oss opp til toppen, men guiden hadde tenkt ut en løsning for det også. Han hadde nemlig tatt med seg flere dunker med nasjonal drinken her til langs, og spanderte på hele gjengen så ventetiden skulle bli litt mer utholdelig. Og det var veldig gøy! Etter et par timer med noen drinker og karaoke i bussen var det endelig vår tur til å dra på toppen, og en kort kjøretur senere sto vi alle på toppen av vulkanen og stirret ned i den. Helt nederst så vi den flytende lavaen som strømmet avgårde med enorm kraft. Dette må være noe av det kuleste vi har fått være med på, og på en måte ganske uvirkelig å stå der å stirre på lava, som om det kun er noe vi trodde fantes i eventyr og fortellinger.



Nå går turen videre til Ometepe, nok en by her i Nicaragua. Der skal vi få enda en ny opplevelse: Vi skal nemlig på homestay, altså at vi bor hos en familie her i landet i to netter. Der skal vi bo og lage mat og bli kjent med de lokale familiene. De snakker sjelden engelsk, men er veldig gjestfrie og snille, så nå må vi bare finne frem de gode manerene våre og freshe opp spansken, så får vi se hvordan det går. Det blir vel helt fantastisk, det også!

Granada, Nicaragua / onsdag kl. 23.22

City of Angels

Fire dager var tydeligvis alt vi trengte for å få sett alt vi ville se, bli kjent med flere fantastiske mennesker og opplevd Los Angeles på best mulig måte. Vi har gjort mye og hatt et par lengre og effektive dager, men også et par dager der vi slasket langflate på stranda og nøt livet til det fulle. Istedenfor å gi en kjedelig oppsummering av alt vi har gjort dag for dag, har vi heller valgt å samle sammen alle høydepunktene fra disse utrolige dagene i englenes by.

I forrige innlegg nevnte vi smått om vårt sjarmerende, lille, eldgamle hostel som vi hadde funnet. Hostellet minnet mer om et typisk amerikansk fraternity house, altså et hus som flere studenter har leid sammen og holder evigvarende fester i. Det var derimot ikke noen fester som ble holdt i dette huset, men vi var utallige mange ungdommer som bodde i...la oss gå for vintage, i soverom med utslitte køyesenger og alt for få baderom. De som jobbet der var ekstremt vennlige, og med vennlige mener vi at vi hver eneste morgen ble vekt klokken 9AM, for da var det frokost nede på kjøkkenet og nye ting å se. Vi fikk også hver vår klem for å ønske den nye dagen velkommen og de spurte titt og (litt for) ofte hvordan vi hadde det, hva vi skulle og hvordan dagen hadde vært. Hadde dette vært nordmenn hadde de vel antageligvis blitt innlagt på et mentalsykehus for flere tiår siden, men på grunn av at de var amerikanifiserte briter og spanjoler, er vel dette bare vanlig høflighet og vi ble vant til det etter hvert. Det var jo bare ment godt! 

Venice og Venice Beach


På tross av over-hyggelige verter og tåfis-luktende ungdommer i senga ved siden av så var hostellet veldig hjemmekoselig, og lå praktisk til med tanke på at det tok oss snaue 15 minutter å gå ned til stranda. Og stranda det er snakk om er ingen ringere enn Venice Beach, også kjent som the place to be i Los Angeles, sett bort i fra Hollywood. Denne stranden er kjent for sin lange promenade ved sjøkanten, bryggene som strekker seg ut i havet, en fantastisk skatepark og til og med en muscle beach, altså et lite treningsstudio på stranda. Sånn sett var vi ganske bortskjemte, spesielt med tanke på den utrolig nydelige solnedgangen vi fikk muligheten til å titte på hver kveld. 




Venice Skatepark i skrumringen.



Malibu / Woodland Hills


Nok en gang ble tilværelsen for mye til at vi klarte å ta bilder som rettferdiggjør omgivelsene rundt oss. Sandra hadde på et eller annet mirakuløst vis funnet ut at en tidligere kompis fra folkehøgskolen nettopp hadde ankommet Los Angeles, og da kunne vi jo ikke gjøre noe annet enn å møte ham. Det er jo ganske kult å skulle møtes på andre siden av jordkloden når man ikke har sett hverandre på en så lang stund. Det var jo også et lite pluss at han og familien hadde leid seg et gigantisk hus i Malibu som vi var så heldige å bli invitert til, og fikk nyte både sol og basseng og det gode liv i Malibu.



Beverly Hills


Drømmestedet for unge, reiselystne jenter og spesielt for den spirende arkitekten. Her var det mye fabelaktige og massive hus å se, og enda mer glamorøst ble det av de endeløse rekkene med palmer som strakte seg flere kilometer. Husene var helt ubeskrivelig store, med gjerder rundt eiendommen og Bentley i gårdsplassen og utenlandske gartnere i hagen og ditten og datten - det står itj på. Det er uansett ikke tilgivelig å ha vært i Los Angeles uten å ta en kjøretur gjennom Beverly Hills, og med taket nede på mustangen og solbrillene godt plassert på snuten likte vi å tro at vi passet inn. I alle fall bare pittelitt.


Dette var faktisk noen av de minste husene vi så, men da vi kjørte forbi de enorme palassene disse rikingene kan få kalle sitt hjem var vi vel for opptatte med å måpe og klype oss selv i armen til å ta bilde.

Hollywood Boulevard og Walk of Fame


Neste punkt på vår liste over endeløse ting å se og gjøre i Los Angeles var selvfølgelig Hollywood. Vi parkerte en liten gate utenfor Hollywood Boulevard og etter to minutter gange var vi midt i smørja - med de berømte stjernene på bakken langs the Walk of Fame, voksfigurer ved verdenskjente Madame Tussauds, reklamer, glamorøse hoteller og vi fikk til og med være vitne til en innspilling av det kjente TV-programmet NCIS, som så godt som nesten alle sikkert har sett på en eller annen gang. 







Stolte og flinke turister som vi jo er måtte vi jo bare posere på bakken ved siden av våre favoritt stjerner, Sandra med sin gode, gamle navnesøster og Maiken med dama si. Men jammen meg har ikke vi til og med fått vår helt egen stjerne vi med?! Hollywood følger visst med på bloggen de også og ville overraske oss med vår helt egen stjerne langs Walk of Fame og det var jo veldig koselig. 


For dere mennesker som er like naive som oss så håper vi dere skjønner at dette var en "annen versjon av sannheten", og at Sandra bare er veldig flink i Photoshop. Men det ser jo veldig ekte ut da, hæ?!!



Griffith Park Observatory og The Hollywood Sign


Etter vår ekstravagante tur opp til både Beverly Hills og Hollywood Boulevard, måtte vi jo så klart ta turen til Los Angeles' mest kjente severdighet: Nemlig Hollywood skiltet. Det er tydeligvis utrolig mange steder man kan se det skiltet fra, men siden vi er så effektive å liker å slå to fluer i en smekk sjekket vi like gjerne ut enda en severdighet i samme slengen, nemlig Griffith Observatory. Dette er et observatorium som ligger langt oppe i Griffith Park og som har utsikt over hele Los Angeles samt det flotte skiltet alle alltid tar bilde av, og vi var intet unntak. Dog skiltet var nokså langt unna så var det fremdeles flott å endelig få stå der og se det - det var vel kanskje først da det gikk opp for oss at vi faktisk var i LA. Solnedgangen gjorde jo attpåtil hele seansen upåklagelig. For dere som har sett filmen La La Land, så kjenner dere kanskje igjen akkurat dette "locationet", for det var nemlig her de spilte inn deler av filmen. Kult, ey?!







Urban Light Installation ved LACMA​


Etter den nydelige solnedgangen over Hollywood skiltet vendte vi snuten hjem etter en evig lang og fantastisk dag med sightseeing. På turen hjem var det derimot et ønske fra Maiken å dra innom en kreativ lys installasjon som består av flere hundre lysstolper som står tett i tett og danner rekker, roder og diagonaler. Kanskje ikke noe av det som kjennetegner LA mest, men veldig vakkert og noe vi vil anbefale alle som skal til LA å se.

Venice Canals


Siste dagen i LA var heller ingen lat en. En liten mile bortenfor hostellet vårt lå sjarmerende Venice Canals og dit måtte vi jo ta turen. Dette er et nydelig lite nabolag om du vil, med søte, små hus som ligger langs en kanal. I kanalen er det båter og vakre, hvite bruer som strekker seg over til den andre siden. Dette er også enda et av LAs mange film location, og dette ble brukt i filmen "Valentines Day" for de av dere som har sett den. Vi fant til og med det eksakte stedet de har filmet, med huset de brukte i bakgrunnen og den nydelige brua som Ashton Kutcher og Jennifer Garner sto på. Der sto vi også, men utrolig nok var det ingen som filmet vår utrolige romanse...




På bildet ser dere et stillbilde fra ene scenen i Valentines Day, og sett bort i fra det ene treet som har vokst ganske mye de siste syv åra siden filmen ble laga, så er det jo ganske likt.

Santa Monica Pier - "End of the Trail"​


Som om ikke to movie locations var nok, her kommer enda en, for Hollywood er jo filmenes land. Santa Monica Pier - en nydelig brygge med restauranter, fornøyelsesparker, arkader og vakker utsikt. Her fins også verdenskjente Bubba Gump Shrimp Company, med sin gavebutikk og restaurant. Det var nemlig her på denne brygga i filmen Forrest Gump at vår alles kjære Forrest er ute på sin eviglange joggetur, jogger helt ut til slutten av bryggen, ser på den vakre solnedgangen og så snur og fortsetter reisen. Her ser dere et tappert forsøk på å gjenskape en scene fra én av Maikens favorittfilmer med hennes favoritt skuespiller.













Og snipp, snapp, snute, så var eventyret i de forente stater ute. Det har vært en fantastisk reise som startet med Campervan i Los Angeles, som tok oss til San Diego, Grand Canyon, Horseshoe Bend, Las Vegas, Death Valley, Yosemite, Sacramento og San Francisco. Mustangen skuffet heller ikke langs Highway 1 ned til Los Angeles, og vi kan ikke si annet enn at disse tre ukene i USA har vært fantastiske, ubeskrivelig kalde til tider, lærerike, gale og vi ville ikke vært de foruten.

Nå høres det nesten ut som om det er slutten, men det er det jo neimen meg ikke. Fortvil ikke, godt folk, vi har fortsatt tre uker til med bilder, blogg og jalla - nå stikker vi til Guatemala!

Antigua, Guatemala / onsdag kl. 16.26

Highway 1

Hvordan går det med mustangen, tenker dere? Åjoda, mustangen har det kjempefint og vi har det enda bedre. Flere varmegrader, kilometer og utallige floker i håret etter mye kjøring-med-taket-nede senere ankom vi solfylte Los Angeles og kunne endelig finne fram bikinien som lå lengst nede i sekken etter to kjølige uker rundt om i statene. Veien til Los Angeles var derimot noe for seg selv som vi må få fortelle litt om, da vi kjørte ingen ringere vei enn Highway 1. Til og med navnet er jo kult i seg selv.



Første stopp på veien var berømte Santa Cruz, en nydelig liten by langs kystlinjen med en fantastisk flott strand, strandpromenade, kasino, spillehaller og en liten fornøyelsespark. Det pleier visstnok også å være stappfullt med folk her, spesielt ungdommer som liker en fest, men det var derimot veldig lite som skjedde da vi var der og fornøyelsesparken var dessverre stengt. Vi hadde det derimot koselig uansett, men eventyrlystne som vi jo er fortsatte vi reisen sørover. 


Santa Cruz.





Neste stopp var Capitola, og her MÅTTE vi stoppe i følge Sandra, da det skulle være skikkelig kule og fargerike hus langs stranda. Og jammen meg var det ikke skikkelig kule og fargerike hus langs stranda, gitt, og vi fant dem vi. Byen i seg selv var fin den også og vi kunne merke at jo lengre sør vi dro, desto større og mer fantastiske hus kunne vi se og dyrere og dyrere biler. Vi har også lært at her til lands har stort sett nesten alle en eller annen rå bil, så vi er veldig glade for at vi passer inn i den kategorien med vår flotte mustang.


Capitola.





En stund senere ankom vi Carmel, eller Carmel-by-the-Sea som det også kalles. Hit ville vi på grunn av den nydelige naturen med idylliske hus langs stranden og en fantastisk kystlinje. Det var derimot utrolig dyre priser for motell og den slags inne i byen, så vi satt på stranda og nøyt solnedgangen i Carmel før vi kjørte et stykke videre og sov over i en mindre ekslusiv by for natten, for å spare en liten slant slik som backpackere gjør. 


Carmel-by-the-Sea.

Neste dag hadde vi planer om å få solt kroppen en tanke, men det er underlig kaldt på vest-kysten av USA for tiden, eller kanskje det ikke er så underlig likevel siden det kun er mars-april. Det er uansett veldig uvant for oss som har blitt vant til 30-40 varmegrader de siste månedene og vi måtte bare pakke ned bikinien igjen og spare solingen til en annen dag, da det var så kaldt at ullgenseren og sokker måtte på før vi kunne kjøre videre. I dag skulle vi til Santa Barbara. 


Santa Barbara Pier.







I Santa Barbara var det heldigvis mye mer å gjøre enn på de tidligere stedene vi hadde vært, og vi tok oss like gjerne en liten gåtur ute på pier'n og titta på alle som fiska. Det var også mye liv inne i byen, men for oss så var det neste og viktigste punktet å få litt mat i magan, og da passer jo ingenting bedre enn ei lita acai skål, som tydeligvis er veldig in nå. Det er visst en smoothie-yoghurt av noe slag med masse deilig frukt og bær på toppen, og porsjonene er jo gigantiske de også, heldige som vi var. 



Sakte men sikkert nærmet vi oss Los Angeles, og da mener vi skikkelig sakte. Det var nemlig kø og veiarbeid og en ulykke på veien og rushtrafikk og hele pakka, men vi kom da fram til slutt. Før vi kom dit hadde vi sittet å lett etter et fornuftig sted å bo, og med fornuftig mener vi billig. Det billigste vi fant lå heldigvis bare et kvarters gåtur unna Venice Beach, som er et av de stedene man har lyst til å bo om man skal være i Los Angeles. Vi fikk derimot et lite kultursjokk da vi kom fram til hostellet da det viste seg at vi hadde prestert å booke overnatting på noe vi tror er den eldste bygningen i hele Los Angeles. Men med alder kommer sjarm, eller hva?

Venice, Los Angeles / mandag kl. 14.02

"This is a gay bar!"

Den skuffende dagen i Sacramento hadde satt spor, og vi var mer eventyrlystne enn noen gang og fast bestemt på å se og oppleve så mye som mulig. Tatt i betraktning at neste destinasjon var San Francisco, så trodde vi vel egentlig ikke at det kom til å bli noe problem - og det ble det ikke heller! Vi leverte trofaste Hiker til sitt nye hjem og satte snuten mot San Francisco by, og allerede i løpet av de aller første timene hadde vi fått tid til å spise en fullverdig amerikansk frokost samt gått rundt i byen på ulike museum og gallerier. 



Neste dag skulle derimot bli en av de mest opplevelsesrike, først og fremst fordi vi hadde bestilt oss billetter til Alcatraz. For de av dere som ikke vet va Alcatraz er, så kan vi kort summere det opp: Alcatraz er en øy som ligger i San Francisco Bay ca. en halvannen kilometer fra San Francisco by. På øya ble det bygd et fengsel som huset flere fanger, og fangene var selv med på å bygge fengselet på øya. Rundt 60-tallet vokste kriminaliteten så mye at staten trengte flere fengsler, og valgte derfor å bruke Alcatraz som et høysikkerhetsfengsel for landets farligste og mest kriminelle. Det var derimot alt for dyrt å drifte det, samt at måten fangene ble straffet på ble sett ned på, og på grunn av dette ble fengselet lagt ned i 1963. Den dag i dag er det en nasjonal park og er et veldig populært sted for turister å dra. Og populært for oss - tydeligvis. 



På bildet over ser dere en liten modell av hele øya. For å komme seg dit må man ta en ferge som tar knappe tolv minutter, og eneste veien tilbake igjen er med den samme ferga. Det var nemlig det som gjorde denne øya så perfekt til å bruke som et fengsel - på grunn av det iskalde vannet. Flere fanger forsøkte å rømme, men mange døde i forsøket på grunn av den intense kulden. Det er derfor øya beskrives som "escape proof", altså at det er umulig å rømme fra den. 









Mange lærerike og interessante timer senere dro vi tilbake igjen til fastlandet, med mange nye inntrykk og nye minner. Nå hadde vi sett noe av det mest spektakulære som San Francisco hadde å by på, så da var det litt vanskelig å skulle kunne toppe det de neste timene, og på grunn av at vi har blitt (bare litt) late den siste tiden etter over to måneders reise, tok vi oss like gjerne en liten dupp på hostellet for å lade opp til kveldens fantestreker. Vi skulle nemlig være flinke å sosialisere oss med nye og ukjente folk på hostellet, som vi jo har blitt så flinke til. Der møtte vi mange hyggelige mennesker, fikk gratis vin og ble invitert til å spille biljard. Plutselig var vi blitt en liten gjeng på seks-syv stykker der ingen kjente hverandre fra før av, men sammen skulle vi dra på bar. Det var en franskmann som tydeligvis hadde funnet en kjempe bra bar med billige drinker, så dit måtte vi jo bare dra...

Da vi kom frem til baren tenkte vi vel ikke så mye på omgivelsene, men gikk heller inn og satte oss ned med hver vår billige drink. De tre-fire parene med homofile menn som sto å klinte utenfor hadde jo ingen betydning, men sakte men sikkert i løpet av kvelden skjønte vi at her var det ugler i mosen. De mannlige bartenderne og servitørene ble mer og mer lettkledde og feminine, og det var nesten umulig å finne et dametoalett. Det var ikke før en i gjengen sa det at vi skjønte det: Vi hadde forvillet oss inn på en "gay bar", altså en bar for homofile. Og idet vi fant det ut så ble jo alt straks så mye morsommere. Maiken fikk til og med en ufrivillig lap dance av en japansk homofil mann i køen til dametoalettet, som "han" også så klart skulle bruke. Det var uansett en veldig gøy kveld tilbragt med mange nye venner og noen ufrivillige hendelser, aka. lap dance.







Den siste dagen i San Francisco tilbragte vi med å spise frokost med våre nye venner fra rundt om i verden, før vi så kom oss til bilutleie firmaet og fikk plukket opp den nye beste besteste vennen vår: Vår (nesten helt egen) Ford Mustang Cabriolet. Den er svart, den skinner og den går fort. Den er helt fantastisk. Man burde kanskje ikke sette to så fartsgale og bil-entusiastiske jenter i førersetet på en slik bil, da det kan være vanskelig å beherske seg, men vi er jo så flinke og forsiktige så det går vel fint og flott.

Det siste vi ville gjøre mens vi var i en av USA vakreste byer, var å besøke verdenskjente og symbolske Golden Gate Bridge. Den store, fine, røde brua som alle forbinder med San Francisco, vet dere. Den er jo et must å få med seg, og i vår sprakende nye Ford Mustang kjørte vi over brua og til topps for å få den beste utsikten. På bildet under får dere se alt på en gang foresten: Golden Gate Bridge, San Francisco by og lille Alcatraz helt til venstre i bukten. Her har vi kost oss mye de siste dagene! 





Nå er det derimot på tide å kose seg enda mer. Nå skal vi tilbake dit turen vår i USA startet: Los Angeles. Vi kjørte rett gjennom LA den første dagen på tur, men det var vel kun for å spare godbitene til slutt. Og transportmidlene blir jo bare bedre og bedre, eller hva? På bildet over ser dere fantastiskheten som vi har æren av å kjøre den neste uka, for hva er bedre enn å kjøre Highway 1 fra San Francisco til Los Angeles i solsteken, med musikken på full guffe og vinden i håret i en splitter ny Ford Mustang Cabriolet?! 

Carmel, California, USA / torsdag kl. 09.10

Days in the Desert

Grand Canyon var bare forsmaken på det som skulle bli resten av turen i vår fantastiske campervan, Hiker. Gode, gamle McDonalds hadde latt oss få parkere på deres parkeringsplass for natten og vi våknet tidlig neste morgen, kalde og frosne, og Maiken hadde til og med blitt syk. Det var helt ubeskrivelig kaldt i Grand Canyon, men de som sov innendørs og hadde pakket med seg boblejakken sin ville kanskje ikke ha sagt det samme. Vi derimot, vi frøys. Uavhengig av sykdom og kulde, vi pussa tenna, kjøpte oss en varm kaffe og kakao og kjørte avgårde til neste severdighet: Horseshoe Bend. 

Horseshoe Bend er nesten like populær og attraktiv som Grand Canyon, men ligger litt lengre nord, er gratis OG ifølge oss: Litt mer fantastisk. Grand Canyon i seg selv er helt sinnsykt stort og mektig, men det er liksom litt for stort til at man klarer å ta det innover seg. Horseshoe Bend var så nære og virkelig at vi følte vi kunne strekke oss ut og ta på den, forhåpentligvis uten å falle ned de bratte klippene så klart. For her var det bare å være forsiktig - det var null sikring og mye glatt stein. Så reisevante og forsiktige som vi er gikk det jo så klart veldig bra, og vi fikk nytt synet av vakker og uforståelig amerikansk natur.







Dagen etter, mye snufsing og snyting og mange timers kjøring senere, var vi fremme ved et av roadtripens høydepunkter: Las Vegas. Vi hadde booket vårt eget hotellrom og så fram til å ha hver vår seng, et toalett og en dusj for oss selv. Det var så fint å endelig bo innendørs igjen at vi til og med spanderte på oss selv litt room service og et par timer med slasking i senga med film. Vi fikk derimot kommet oss opp av de behagelige sengene, pynta litt på skrotten og dratt ut på byen også, som man jo seg hør og bør må gjøre når man først er i Las Vegas. 







Og Las Vegas likte vi umiddelbart. Utallige mennesker i alle aldre, i alt fra joggebukser til gallakjoler, restauranter i alle kriker og kroker, street art performers ved hvert et hjørne og kilometer med utesteder og nattklubber. Vi kom midt i uka, men strevde svært lite med å finne på noe å gjøre på tross av det. Vi slengte oss sammen med en gruppe mennesker som hadde som plan å dra på barhopping, altså å dra fra bar til bar i løpet av kvelden. Vi ble like gjerne med og fikk på den måten møtt mange gøye mennesker og sett flere fantastiske lokaler og utesteder som Las Vegas har å by på. Treasure Island, The Belaggio, Eiffel tårnet, The Strip - alt var rett fremfor nesa på oss og vi hadde hele kvelden og påfølgende dag på å utforske fantastiske Las Vegas. 









Fra en by som aldri sover til en dal som aldri puster. Det føltes i alle fall slik. Death Valley. Navnet i seg selv er ikke særlig imøtekommende og vennlig, men latterlig vakkert, det er det. Death Valley var tilfeldigvis på vår kjørerute videre nordover på vest-kysten, og vi beundret synet som møtte oss. Det var glohett og sola skinte over de milelange åsene med død, men likevel så var naturen slående vakker. Vi slo oss like gjerne ned på veien ved disse sand dynene på bildet under, stekte et par egg bak i bilen og satte oss godt til rette i campingstolene våre og beundret det vi hadde foran oss. Det er sjelden vi har spist et måltid med en så fantastisk utsikt som dette. Da vi satte oss i bilen igjen og kjørte videre snek solnedgangen seg på over ørkenen og vi kjørte videre i nattemørket til neste destinasjon.







Fra ørken til storby. Eller så trodde vi. Neste stopp var Sacramento, California sin hovedstad. Når man reiser inn til en hovedstad forventer man kanskje at det skal være mye som skjer, mengder med folk og alt for mye å se. Det var det derimot ikke. Overhodet ikke! Vi har vel aldri kjedet oss så mye som vi gjorde denne korte dagen i Sacramento. Vi gikk og vi gikk og vi gikk for å finne sentrum, og fant istedenfor bare utallige tomme gater som så ut som om det en gang var en by. Mennesker kunne vi telle på ei hånd, bortsett fra den ene demonstrasjons paraden som plutselig gikk gjennom en gate. Da paraden var over var byen plutselig like stille igjen, og vi begynte vel på et punkt å lure på om det fortsatt bodde folk der. (Veldig) Sakte men sikkert våknet den til live, men vi var fremdeles usikre på hvor lenge vi skulle gidde å tilbringe tid her ettersom vi først og fremst hadde sett det som sees kunne allerede den første timen, i tillegg til at absolutt alt var stengt. En mann kom bort og spurte oss hvorfor vi så ut som om vi kjedet oss, og vi hadde vel ikke noe svar på det annet enn at han hadde helt rett i det. Han fortalte videre at det er lite som skjer i Sacramento i helgene men at utelivet på kvelden kom til å bli bra. Vi skulle derimot kjøre videre på kvelden og hadde ikke mulighet til å ta en øl, så vi bestemte oss derfor for å dra videre.





På veien ut av Sacramento som vi fra nå av kjenner bedre som "spøkelsesbyen",  bestemte vi oss for å unne oss en liten tur på kino. Vi kjørte til et lite kjøpesenter utenfor byen som i tillegg hadde kino, og gjett hva? HER fant vi alle de bortkomne amerikanerne vi hadde lett etter i fem timer tidligere. Så, om noen lurer på hva amerikanere gjør en lørdag formiddag sent i mars? Absolutt ingenting på dagen, før de så stikker på kjøpesenteret og shopper og drar på kino. 

Vi slo følge med dem, hadde en liten runde med shopping og tok så turen videre til kinoen der vi satte oss ned i salen og koste oss med filmen på skjermen. Da filmen var ferdig og vi hadde drukket en fjerdedel av de gigantiske liksom "medium" brusene våre, gikk vi tilbake til Hiker for å kjøre nærmere morgendagens destinasjon og ha en rolig kveld på nok en rasteplass i det fjerne.

Rolig ble det derimot ikke. Vi kjørte oss selv midt inn i et råneparty av noe slags, og ble på få sekunder omringet av utallige stylet og turbofiserte, amerikanske biler som ruset og gasset på og bråkte mer enn et jagerfly. Hakk i hæl var politiet, og de var det heller ikke få av. Hele seansen minnet om en Fast and the Furious film, som vi på ett eller annet vis hadde blitt fanget ufrivillig i. På en mirakuløs måte fikk vi kommet oss ut av mølja og på vei til hjemmet for natten: En sjarmerende rasteplass, den siste i rekka, med nydelig utsikt over spennende San Francisco - byen vi skal være så heldig å få oppleve de neste fire dagene. 



San Francisco, USA / søndag 20.00

This is Hiker

Som overskriften så fint sier: Dette er Hiker. "Hvem i huleste er Hiker?" tenker kanskje du. Hiker er vår nyeste venn, og kanskje en av de aller beste så langt. Hiker er bilen vår, eller nærmere sagt vår campervan. Han er vår for de neste ti dagene og er ikke bare det fantastiske fremkomstmiddelet vårt, men også vårt kjøkken, vår stue og vårt soverom. Og han er fantastisk! Det er derimot en mye større bil enn det vi er vant til å kjøre fra før av, men med litt tilvenning og en pute under stumpen for Sandra sin del, så er det den ultimate måten å komme seg rundt i USA på. Vi plukket opp Hiker i Los Angeles umiddelbart etter vi hadde landet på amerikansk jord, og på tross av at vi hadde ikke planlagt en spesiell reiserute ennå, visste vi begge hvor vi først ville dra: San Diego.


Vår campervan, Hiker.



Et sted inni all tåka ligger vakre San Diego by. Vi ville derimot først se den fra en vakker liten klippe langs havet, der Cabrillo National Park og Point Loma Lighthouse befinner seg. Her hadde vi fått beskjed av mammaen til Maiken om å dra da det skulle være fantastisk vakkert, og det hadde hun helt rett i. Med lysthuset på toppen av klippen med det amerikanske flagget vaiende i vinden utenfor og nesten 360 graders utsikt over hele San Diego by og havet som omringer byen, var det så idyllisk som det kunne bli. 


Point Loma Lighthouse.



For å komme seg ut til den nasjonale parken må man kjøre gjennom Fort Rosecrans Cemetary. En flere hundre meter lang kirkegård med utallige gravstener i typisk amerikansk, militær stil. Her hedres alle soldatene som hadde kjempet til sjøs ved enten første eller andre verdenskrig, og ved andre situasjoner man behøvde deres hjelp. Dette var et mektig syn, og hele området talte av respekt for de falne. 







Etter et par timer med vandring i den nasjonale parken samt et fantastisk måltid som vi så simpelt laget i kjøkkenet vårt, dro vi inn til San Diego by og San Diego harbour, der vi kjøpte oss en smoothie og en kaffe, og slo oss ned i parken ved vannet sammen med de mange andre hundre menneskene som satt der og nøyt ettermiddagssola. Etter et døgn uten noen som helst plan for turen kunne ikke nervene til Sandra holde ut lenger, så vi bestemte oss for å lage en detaljert plan for resten av reisen med Hiker, og det fins jo ikke noen bedre måte å gjøre det på enn sittende på et pledd i en park med sola stekende på panna. 



Det siste vi rakk å gjøre i San Diego var å dra inn til San Diego Old Town. Dette var en fantastisk liten by med mange gamle hus i typisk western stil, med musikk i alle hjørner og flere suvenir butikker. På vei til gamlebyen hadde Maiken ytret et ønske til Sandra om vi kunne spise meksikansk til middag i dag, og fikk til svar at det ikke fantes noe annet enn meksikanske restauranter på dette stedet. San Diego ligger helt på grensa til Mexico, og er derfor svært preget av meksikansk kultur. Det liker vi! 





Grytidlig neste morgen sto vi opp, pussa tenna og kjørte avgårde. Dagen før hadde vi kjørt fire timer før vi parkerte på en rest area for natten, og denne morgenen skulle vi kjøre i fem timer til, for å komme oss til den neste og mye ettertraktede destinasjonen: Grand Canyon National Park. Et must om man reiser i USA, spesielt om man reiser via landeveien. Etter mange timer, et par tissepauser og en desperat stopp på et verksted (Hiker hadde litt problemer med bakdekkene, og et Googlesøk, en telefonsamtale og en time seinere var han heldigvis frisk igjen) var vi fremme ved Grand Canyon. Her lærte vi derimot mye nytt. Vi visste ikke at hele området er en avgrenset park. Vi visste ikke at vi måtte betale oss inn for å se på vidunderet. Vi visste heller ikke at det ikke var lov til å campe noe som helst sted unntatt på camping områder (som ofte kostet mye penger). Bekymring for nattens bosted til side: Vi kjørte inn i parken og hadde som mål å få sett det vi kom for å se. 

Det var ganske vanskelig å skjønne parken først, da det var utallige parkeringsplasser og gangveier og kart, men vi skjønte liksom ikke helt hvordan det fungerte. Mens vi tenkte på saken satte vi oss like gjerne ned og spiste lunsj, samtidig som vi lurte grundig på hvor denne Grand Canyon befant seg. Det var liksom ikke noe som helst syn til den noe som helst sted, og når man ser på bilder forventer man seg jo kanskje et lite fjell eller noe lignende. Lite visste vi at vi bokstavelig talt satt en busk unna og spiste lunsjen vår, for når vi hadde vasket opp og fått på oss gå skoa (vi trodde vi skulla gå langt og lenge), tok det oss 15 sekunder og 6 meter, og der var den. Bak busken vi hadde spist lunsj ved, lå Grand Canyon, og vi hadde sittet der hele tiden og ikke visst noe om det. Og det var ikke akkurat et fjell - teknisk sett var det et høl, men så klart et veldig vakkert et, og det var derfor vi ikke helt skjønte hvor den lå. Vi hadde ihvertfall funnet den, og kunne nyte synet av den mektige og uforklarlige naturen. Nå kan vi krysse av "Se solnedgang i Grand Canyon" på lista vår!






Vi var ikke alene om å nyte utsikten. På tross av at det er nokså kaldt og mye vind ute (og det er alt for tidlig for turistsesongen) så var det mye folk der. Dette paret var noen av dem, og de var så søte der de satt i hver sin campingstol med hvert sitt glass med champagne.





Så kom dagens andre mareritt etter de nesten punkterte dekkene: Sola gikk ned, mørket snek seg på og det ble kaldt. Vi visste ikke hvor vi skulle "bo" for natten, altså hvor vi skulle parkere lovlig. Vi kjørte inn til Grand Canyon Village der vi trodde vi hadde sett en liten skog vi kunne parkere i, men i dette området ser vi flere skilt med "No overnight camping" enn vi ser hus, og etter flere timer med leting begynte vi å bli litt desperate. Vi ville jo ikke risikere å få en bot på flere tusen kroner. Som aller siste forsøk svingte vi inn på gode, gamle McDonalds sin parkeringsplass og Maiken hoppet ut av bilen og gikk inn så pent og spurte: "We've been trying to find somewhere to park our van for the night for many hours now, but we can't find anything - can we please use your parking?" Og med det største og mest fantastiske smilet sa den hyggelige damen bak disken: "Well, of course!" Natten var reddet, og vi kunne trygt og fredfullt legge oss under dyna og falle i dyp søvn helt til neste morgen. 



Antelope Canyon, Arizona, USA / mandag kl. 17.44

1, 2, 3, jump

Turen med G Adventures var over før vi visste ordet av det og plutselig var vi i Sydney, og det sto klart for et par av hele turens høydepunkter. Å gå fra Australias ørken og villmark med 40 varmegrader i skyggen og swags rundt leirbålet til et utadvendt og gigantisk hostel med senger og en air condition som samtidig var midt i storbyen, var noe helt for seg selv. Endelig kunne vi føle oss litt som oss selv igjen, etter en god og lang dusj og ikledd nyvaskede, rene klær. For Sandra sin del var det å skulle få dra til selve Palm Beach og Summer Bay noe av det største med turen til Sydney, og for de av dere som ikke har skjønt hva det handler om ennå, så kan vi avsløre det i neste avsnitt. For først og fremst skulle det hoppes i fallskjerm.

Ja, hoppe skulle vi, tidlig på morgenen en vakker regnværsdag... Den ene, morgengretten som alltid, og den andre, konstant overtrøtt, trasket nedover gatene i Sydney til stedet vi skulle møte opp på. Vi hadde noen bekymringer der vi gikk angående været, bekymringer som: "Enn om vi ikke kan hoppe på grunn av regnet?", men det skulle vise seg at det gikk helt fint. En liten time utenfor byen stoppet bussen og vi var fremme ved Sydney Skydivers. Vi fikk på oss de gusjblå draktene, seler nok til å holde en hval og hver vår instruktør. Etter en kjapp sikkerthets brief (det tok bokstavelig talt 13 sekunder) var vi klare for å hoppe ut fra et fly i 14,000 ft høyde. For de av dere som ikke skjønner det metriske systemet, så vil det altså si 4,2 km, altså 4200 meter opp i lufta. Og det er et stykke opp. Det er litt sånn høyt. Det begynte i alle fall å føles ganske høyt etterhvert da det lille flyet vi satt i brukte rundt 15 minutter på å ta oss med helt opp dit vi skulle. Plutselig var det derimot klart, og før vi rakk å tenke over det skjøv de opp porten og vi satte oss på kanten på flyet. 1, 2, 3, hopp.











Vi trenger vel kanskje ikke å si at vi likte det begge to. Eller, likte det vil kanskje være årets underdrivelse: Vi ELSKET det. Det var virkelig helt ubeskrivelig å være så høyt over bakken og fly gjennom skyene i fritt fall i et helt minutt. Ett minutt høres kanskje ikke så lenge ut (vi kunne gjerne ha gjort det lenger), men det er mer enn nok av tid til å få blodet til å bruse og adrenalinet til å stige til taket. For et rush det var, og de regnbygene vi var så bekymret for tidligere på dagen hadde lettet og ga oss ingen bekymring. De ga faktisk bare enda mer glede for turen ned fra himmelen sin del, da vi kunne få styre oss selv ned gjennom dem. Vi har fløyet gjennom skyene - tenk på det da!





Når den ene rusen hadde lagt seg etter fallskjermhoppinga, var det klart for den andre. Spesielt for Sandra sin del. Eller, helt og holdent for Sandra sin del. Summer Bay og Palm Beach vil altså si Home and Away, og for dere som ikke vet hva Home and Away er, så tør vi nesten påstå at dere isåfall har bodd under en stein. Det er jo så klart den verdenskjente t-serien om en liten landsby i Australia som har usannsynlig mange kjekke surfe karer og beach babes, og skandalene står på tur. Det er derimot det nærmeste Sandra kommer en religion, og det var derfor en selvfølge at vi skulle bli med på en guidet tur til Summer Bay og se på ulike locations og KANSKJE være så heldige å få overse en innspilling. 



Og gjett om vi var heldige? Dette var den eneste dagen denne uka de spilte inn en episode, og vi hadde valgt denne dagen. Et bilde er verdt tusen ord, sies det. Vel, i det tilfellet trenger vi ikke ytre et eneste ett om bildet under, for det snakker for seg selv. En stykk overlykkelig, entusiastisk og nokså gæ'ærn fan er det dere ser, og dagen var komplett da hun fikk se en av favorittskuespillerne, nemlig Ash. Det er han kjekke til høyre. Han med six-packen. Han som poserer til kamera. Kjekke menn med six-pack som poserer til kamera fører til dette gliset: 





Mens den ene hadde et av de beste øyeblikkene i hele sitt liv, hadde den andre mer enn nok med å holde ut i kulden og vinden, og vente på neste varme måltid. Det var nydelige steder å ta bilder av og en kjempefin kjøretur med en hyggelig guide og mye å se, men for Maiken sin del handlet turen for det meste om å stille opp som fotograf. Og fotografen fikk nok å ta bilder av, spesielt da skuespillerne var så generøse og stilte opp til photoshoot med alle fansa.





Ellers var dagene i Sydney en smule mer avslappet enn de lange dagene på tur med G Adventures, men for å være ærlig hadde været mye å si for det. Det regnet mer eller mindre hver eneste dag mens vi var der og mesterplanen om å dra til legendariske Bondi Beach gikk dessverre i vasken. Det hadde jo derimot ikke noe som helst å si for kosen og eventyrlysten - vi tok på oss gode sko og regnjakker og trasket like gjerne rundt i byen på en liten runde med shopping, som vi har lært av mammaene våre at vi skal gjøre når det regner ;);)





På gjensyn da, Sydney. Nå tar vi turen over den store dammen til Los Angeles, USA. Der skal vi plukke opp vår helt egne campervan, som vi skal kjøre med, sove i og leve i de neste ti dagene. Den beste måten å oppleve USA på er jo tross alt ved å ta seg en real roadtrip. See ya'll.

San Diego, USA / lørdag kl. 23.24

Video: Thailand


 

Her kommer en liten video fra da vi var Thailand som dere kan kose dere med mens vi er ute i travle og fantastiske Sydney og lever livet. Kos dere!

Sydney, Australia / tirsdag kl. 21.34

Waaay Outback

Hei kjære, trofaste lesere - ja, vi lever fortsatt! Etter flere dager med ørkenvandring, myggstikk, fjellklatring, svette, bursdagsfeiring i den minste byen i hele Australia, ingen signal på telefonen og utallige flotte opplevelser med mange nye venner er vi endelig tilbake i sivilisasjonen. Og vi har mye å fortelle, så det er bare å stålsette seg!

De siste 12 dagene har vi som sagt vært på reisefot sammen med G Adventures og 18 andre unge eventyrere fra hele verden. Sist gang vi hadde fungerende internett og fullt signal på telefonen var i Adelaide, en by vi stoppet i på den fjerde dagen på reisen. Der var vi så heldige å få tilbringe et par dager med soling på stranda, vandring i storbyen og nattmarked i Adelaide sentrum. Dette må nok være en av de mest livlige byene vi har vært i så sent på kvelden, med mennesker i alle aldre som satt ute i parkene og på markedet til langt på natt.




Adelaide Night Market

Etter et par behagelige netter på hostellet med air condition, kjøkken og kjøleskap var det på tide å endre omgivelser og levemåte. Det var nemlig på tide å dra "outback" og oppleve Australia som en ekte australier. Som en liten bestikkelse før vi skulle erfara det å leve på en helt ny og en tanke mer ubehagelig måte, fikk vi først være med på vinsmaking på en sjarmerende vingård like utenfor Adelaide. Det er sjelden man har muligheten til å drikke vin før klokka er 11 på morgenen, men vi sa ja takk og nøyt gode smaker fra Australias vingårder.



Neste stopp var Quorn, og selve navnet er jo øde... Vi ankom "sentrum" som besto av ett hotell og et apotek. De få folka som bodde der var hyggelige og gjestfrie, men noe annet enn det skjedde det liksom ikke i lille Quorn. Det vi derimot lærte var at det i denne byen ble spilt inn en nokså kjent film som handler om tre backpackere som blir strandet i denne byen og så kidnappet og drept av en lokal mann (hyggelig historie). Vi kan gledelig meddele at det ikke skjedde med oss, og at vi friske og raske satte oss på Giles (bussen vår) og kjørte av gårde til det neste gudsforlatte stedet på reiseruta vår.





Dagen etter bydde på flere forskjellige ting som en for eksempel en liten fjelltur opp til en topp med utsikt over nydelige Wilpena Pound, før vi etterhvert ankom det neste stedet vi skulle overnatte. Beltana Station. Dette er en gård som virkelig befinner seg midt i ødemarka. Det er så øde at de til og med har en forlatt spøkelsesby, og om man vil kan man flytte inn i et av de gamle, tomme husene, da det ikke er noen andre som vil ha de. Da vi først svingte inn til stasjonen var det flere av oss som måpte litt over at noen i det hele tatt kunne bo her, men sakte men sikkert kom sjarmen frem. De hadde alpakkaer som vandret rundt på området, et iskaldt basseng og rigget til med grilling til middag og filmkveld på plenen på kvelden. Med litt vin i glasset, en god lenestol og en klassiker på skjermen var det plutselig ganske fint på landet likevel, spesielt da skjermen ble svart og alt man kunne se var en stjernespekket himmel som lyste opp hele området. Det var så mørkt og vakkert at noen av oss til og med var sikre på at vi kunne se selve melkeveien.









Dagen etter våknet vi opp, den ene fremdeles i samme sinnstilstand, den andre ett år gamlere og i en enda verre kvartlivskrise enn året før. Ja; kvartlivskrise, det er det Maiken kaller det, og selv om det egentlig ikke er en ting så er den meget tilstede. Da hjalp det veldig å få et nydelig bursdagskort fra Sandra der det sto så pent på slutten av siden: "Slapp av: 22 er ikke sååå gammelt!" Dette skulle vise seg å bli en av tidenes bursdagsfeiringer. Så rutinerte som vi hadde blitt pakket vi sammen sakene og kjørte av gårde i gode, gamle Giles, og på turen stoppet vi og besøkte en meget alternativ mann ved navn Talc Alf. Han er en nokså vanskelig mann å skulle beskrive med ord, men det vi lærte var at han bor ute i ørkenen helt for seg selv, lever av å lage talkum skulpturer (derav navnet Talc Alf) og har laget sitt eget alfabet som han prøvde å forklare til oss så godt han kunne. Vi skjønte jo så klart ikke et døyva ord av hva han sa eller fortalte, men beholdt manerene våre og nikka og smilte som vi har lært at vi skal gjøre når vi ikke skjønner en eneste ting.​







Da vi endelig fikk dratt oss løs fra Talkum Alf (han måtte ha vært en smule ensom og pratsjuk da det skulle mye til å komme seg unna igjen) kjørte vi videre til neste attraksjon: Lake Eyre. Et helt nydelig, glovarmt, øde sted som vanligvis pleier å være en sjø, men som nå kun besto av gjørme og salt. På toppen kunne man stå på det store nydelige laget med salt og ta flere kreative perspektiv bilder, mens andre hadde nok med å mestre å gå på underlaget.





Når man har bursdag så får man jo vanligvis bursdagsmeldinger fra de man kjenner, og man har kanskje en liten feiring med familien. Det skulle derimot vise seg at denne bursdagen aldri noen sinne kommer til å gå i glemmeboka, da vårt oppholdssted for natten var William Creek. På dette stedet bor det (hold dere fast) SEKS fastboende mennesker, og da sier det jo seg selv at hele bygda må få bli med på festen. For fest, det ble det! Hele gjengen, så snille og gode som alle var, hadde hengt opp ballonger på den lokale restauranten (den eneste i flere mils omkrets, vel og merke) og rigget til med middag og bursdagskake med lys. Alle hadde også pyntet seg med sine styggeste klær for anledningen, da temaet var "bad taste", og alle sang bursdagssang mens lysene på kaka ble blåst ut. Festen var personlig og stemningsfull, men nokså kort da flesteparten var ganske trøtte og gikk og la seg rundt ni på kvelden. Vi derimot, vi hadde jo nettopp starta festen og slo fra oss alle tanker om en god natts søvn. Sammen med noen til fra gjengen som ignorerte trettheten og de seks fastboende fra William Creek skrudde vi på australsk bondemusikk og hadde det kjempetrivelig til langt på natt. Man ble kjent med alle sammen så fort, for det var jo liksom ikke så veldig mange å bli kjent med, men det var veldig koselig likevel og bursdagsbarnet var meget fornøyd med dagen.





Dagen etter våknet vi og følte oss enda litt mer australske etter kvelden før, men det skulle vi få kjenne nokså my mer på denne dagen. Vi skulle nemlig til Coober Pedy, en by som er kjent som verdens opalhovedstad på grunn av alle de utallige opalgruvene rundt byen. Byen er også kjent for måten de fastboende bor på, nemlig i "huler" som vi ville ha sagt det. Nærmere sagt er det vel underjordiske hus som man har gravd og lagd rom ut av, plassert møbler og så slått seg ned. Grunnen til at de bor slik som dette er først og fremst for å slippe unna den ekstreme varmen vi fikk kjenne på, men også fordi det er veldig billig å bo på denne måten. 




Vi fikk også besøke et kenguru barnehjem, som blir styrt av en kjempesnill mann som tar til seg kenguruer som har mistet mammaen sin eller er bortkomne. 





SÅ kom kultursjokket for de fleste. Etter en dag med ti timers kjøring (vi har funnet ut at Australia er enormt stort...) så vi alle sammen frem til å legge oss når kvelden kom for å lade opp mer energi. Da Giles rullet sakte inn til Kings Creek Station som stedet het, var det flere som måpte, spesielt noen av de fisefineste britene som ikke helt skjønte hva de hadde meldt seg på. Det dere ser på bildet over er vårt kjære bål som vi ikke fikk lov til å tenne på fordi det er brannfarlig (vi hadde vel ikke noe behov for et bål uansett på grunn av varmen), og de symbolske canvas bedrolls, altså sengene våre de neste tre nettene. Den lille grønne flekken var soverommet. Det ser kanskje ikke særlig sjarmende ut, men det var meget koselig. Eller, det syntes ihvertfall noen av oss. 


Den korrekte måten å pakke om sekken på uten å bli spist opp av fluer, få heteslag av varmen eller unngå sand i sekken.  



Denne natten var for noen veldig grusom eller veldig behagelig. Maiken, som har vokst opp med camping og som myggen finner totalt uinteressant, sov fint og fredelig i sin gode sovepose og fikk ikke med seg alt styret som hadde skjedd i løpet av natten. Sandra, stakkars, hadde derimot blitt spist opp av mygg og nesten blitt "myrdet" av dingoer, som Jonah, den ene vennen vår fra turen ville ha sagt det. I løpet av natten hadde det visst vært alt fra mygg angrep, snorking i hytt og pine til hele tre dingoer som lusket rundt hodet til Sandra den lille timen hun fikk en liten blund på øyet. Uavhengig av alt dette skulle vi uansett stå opp klokken 4 på morgenen (natten?) for å gå på nok en fjelltur og se solnedgangen. Vi klatret opp til nydelige Kings Canyon i Watarrka National Park og fikk se vakker, ubeskrivelig australsk natur med ildrøde bratte klipper og nok en uforglemmelig soloppgang. 




For å unngå varmen en liten time bestilte vi oss like gjerne en guidet tur i området på firhjulinger. 





Etter enda en mindre heldig natt i soveposer på bakken skulle vi endelig komme til sluttpunktet og hoved destinasjonen på reisen: Uluru. Vi kom til en by som hadde litt mer kontakt med omverdenen og fikk signal på telefonen og greier, men vi skulle overnatte på nok en camp. Denne campen hadde derimot kjøleskap, noe som var en stor oppgradering fra den forrige campen. Denne natten gikk derimot bedre for Sandra sin del, da hun og noen andre valgte å sove inne i det lille kjøkkenet som hadde vegger laget av myggnetting så hun fikk spart den stakkars kroppen sin for enda flere myggstikk, og Maiken nøyt nok en natt under den vakre stjernehimmelen, uvitende om nattens eventuelle hendelser.



Uavhengig av hvordan folk sov den andre natten i sovepose, opp før soloppgang skulle vi. Vi kjørte til et utkikkspunkt litt bortenfor stenen og fikk den nydeligste utsikten av både soloppgangen og Uluru på samme tid. På tross av innpåslitne fluer som trenger inn i alle mulige hull på et menneskehode, så var det en vakker start på en innholdsrik dag. 








Om noen lurer: Det tar rundt tre timer å skulle gå rundt hele Uluru. Vi brukte to, i 40 varmegrader og solsteik, og det var grusomt kjedelig, om vi skal være helt ærlig. Det er uansett veldig kult å kunne si at vi har gått rundt Uluru da ;) 



Den siste kvelden sammen med gjengen skulle bli en av de bedre. Vi stelte i stand en nydelig tacomiddag på campen vår, pakket med oss all champagnen vi kunne bære og kjørte av gårde til (ja, du gjettet riktig) Uluru. Soloppgang og solnedgang på samme dag er ikke verst, men enda bedre var det å ha salte kjeks, snacks grønnsaker og åtte flasker med champagne å kose seg med mens man så på solnedgangen. Alle hadde også tatt seg en dusj og pyntet seg litt ekstra for anledningen, noen som gjorde godt for en svett og sliten kropp etter mange varme dager og netter. Dagen etter måtte vi dessverre si adjø til denne fantastiske gjengen som har vært så heldige å få blitt kjent med i løpet av de siste to ukene. Det var derimot en perfekt slutt på en fantastiske reise, der vi har sett mye australsk natur, dyreliv og kultur, og fikk oppleve Australias outback gjennom en ekte australier ved å tilbakelegge 5220 km på 12 herlige dager. Neste stopp: Sydney.









Sydney, Australia / mandag kl. 20.43

The Great Ocean Road of Australia



Singapore hadde gitt oss både storbyliv, skyskrapere og ny energi til å fortsette å utforske nye deler av verden. Neste fly gikk til vakre Melbourne, og med Australia som land nummer fem på reisen vår hadde vi store forhåpninger. Allerede etter fem minutter merket vi hvor deilig det var å komme til et engelsk-talende land igjen. Asia hadde vært fortryllende og veldig spennende med innblikk i nye kulturer og levemåter, men vi var vel kanskje en smule lei av å mime for å få resepsjonistene i Thailand til å forstå oss, den manglende servicen hos så altfor mange yrkessjåfører og mye innpåslitne selgere som ville selge oss alt fra billetter til Sexy Ping Pong show til "mushrooms". Med godt humør og stor livsglede landet vi i Melbourne, tok en minibuss inn til byen og tok oss til rette på hostellet vårt i sjarmerende St. Kilda. Dette er en by som ligger litt sør-øst for Melbourne, og vi brukte kvelden på å utforske området med den milelange, vakre stranden, restaurantene som lå på lang rekke nedover gatene og den idylliske solnedgangen. 

Dagen etter var første dag med reiseselskapet G Adventures, som vi hadde booket en rundreise med i Australia. Vi reiste inn til Melbourne by, sjekket inn på enda et nytt hostel og møtte resten av gruppen. Den første dagen fikk vi brukt til å, for Sandra sin del; utforske Melbourne, og for Maiken sin del; oppleve gamle minner fra i fjor da hun var her med 3. gardekompani og gråte en (stor) skvett. Mye gråting, latter og vandring rundt i Melbourne by senere spiste vi felles middag med hele gjengen og fikk muligheten til å bli kjent før vi satte i gang med reisen.

Dagen etter satte turen igang for fullt. Vi skulle ut å reise i tolv lange, fantastiske, innholdsrike dager, der vi i en gruppe på 20 mennesker skulle få oppleve det beste av Australia sammen med vår guide, Britney, som er fra herfra. Etter at vi hadde stappet oss inn i vår kjære buss for turen, Giles (ja, bussen har et navn), kjørte vi av gårde og det tok ikke lange stunden før vi fikk se spennende attraksjoner. Allerede i løpet av de første timene hadde vi fått gått en tur gjennom den urgamle regnskogen Mait's Rest Rainforest, sett de berømte Twelve Apostles og hørt historien om Loc Ard Gorge og hans skip som gikk til grunne. 


The Twelve Apostles.







Loc Ard Gorge. Det var en gang et skip som kjørte forbi denne delen av Australia, langs the Great Ocean Road. Skipet gikk til grunne og kun to mennesker overlevde. Den ene var en mann, Tom, som klarte å kjempe seg gjennom bølgene og svømme inn til land. Da han endelig var kommet seg på tørr grunn, hørte han en kvinne rope fra havet. Der var Eva som klamret seg til en tømmerstokk og ropte om hjelp. Tom svømte straks ut igjen gjennom de skyhøye bølgene, tok seg frem til Eva og fikk dratt henne med seg tilbake til land. Han hadde reddet livet hennes, og etterhvert giftet de seg.




Som en liten overraskelse til oss fra guiden vår, var vi så heldige å få møte disse søte papegøyene som mer enn gjerne ville spise rett fra hånda vår (og hodet).




The Great Ocean Road.



På dag nummer to fikk vi se Australias versjon av The London Bridge. Tidligere var denne lille "øya" en del av fastlandet, men en dag raste en del av den sammen og laget det gapet man kan se mellom fastlandet og øya. Dette ville på en måte ha vært en fascinerende ting å bevitne, men det var ingen tilstede da det skjedde...bortsett fra en mann og en kvinne som valgte å ha et sidesprang på denne øye, akkurat denne dagen. Det var ingen rundt de kunne rope om hjelp til og de vegret seg for å ringe ektefellene sine. Alt endte med at de ble hentet med et helikopter, hele seansen kom på nyhetene og de to parene ble mest sannsynligvis skilt...




The Grotto.

Etter et par severdigheter langs veien, var dette slutten på The Great Ocean Road og vi begynte sakte men sikkert å kjøre mer innover i landet. Vi var på tur til en liten landsby som het Grampians, hvor vi skulle tilbringe natten. På veien dit kjørte vi innom Grampians National Park hvor vi skulle se på MacKenzie Falls - en nydelig foss man finner etter en kilometer klatring nedover en stupbratt bakke. Den var helt nydelig, og etter en liten halvtime med å sitte å nyte synet (og ta et par bilder, så klart), måtte vi logisk nok klatre oppover igjen. Røde i trynet og gode og varme dro vi alle sammen til hostellet, dusjet oss og gikk i gang med middagen. Vi hadde nemlig planlagt å lage middag sammen på hostellet denne dagen, og "kokkegruppa" kunne by på nydelig pasta med både kjøttdeig i saus, salat og pesto "attåt". På en måte var dette mye mer koselig enn å sitte på en fancy restaurant og betale i dyre dommer for et lite fat med gress på, og heldigvis skal vi gjenta dette senere i turen også.




På turen ned fra nasjonalparken stoppet vi ved en fotballbane der det var så sinnsykt mange kenguruer, sikkert rundt 25-30 stykker. De var heldigvis nokså vant til mennesker, og vi klarte å sikre oss et par blinkskudd sammen med de fantastiske australske dyrene. 





En fortryllende pastamiddag senere fikk vi høre av guiden vår at dagen etter skulle starte på en litt mer eventyrlysten måte, kontra det å bare sette seg i en buss og kjøre avgårde til neste attraksjon. Neste morgen var det nemlig arrangert en gåtur, eller en hike som vi kaller det, tidlig på morgenen for å se soloppgangen. Noen valgte å dyrke skjønnhetssøvnen og sov derfor et par timer ekstra, mens andre gjerne ofret skjønnhet og hvile for å se den australske soloppgangen. Sandra ble igjen på hotellet, mens Maiken hoppet inn i bussen sammen med en del av gjengen for å se soloppgangen. 



En liten kjøretur og en times klatring senere var vi på toppen. Vi rakk til og med å komme dit før solen hadde stått opp og fikk dermed med oss hele soloppgangen, uvirkelig nydelig som den var. Vi sto vel på toppen og nøyt utsikten i en liten time, før vi rakk en liten photoshoot og så begynte gåturen nedover igjen. I Thailand fikk Maiken virkelig kjenne på høydeskrekken den dagen vi klatret de 1,237 trappetrinnene opp til et tempel i Krabi. Det gikk heldigvis bedre denne gangen, men samtidig var utkikkspunktet utrolig høyt oppe og klippene var ekstremt bratte. Det gikk skremmende rett ned, men hva gjør man ikke for et fint fotografi?! Maiken krøllet seg sammen og krøp ut til klippen, satte seg pent til rette og klistret et redd glis på ansiktet mens noen tok bilde med kameraet. Man må overvinne sine frykter, eller hva? Det skjedde forsåvidt ikke i dette tilfellet, da Maiken umiddelbart krøp tilbake til "trygg grunn" etter bildet ble tatt, og kunne pustet lettet ut. Det var uansett en helt fantastisk tur opp til toppen med en ubeskrivelig soloppgang. Det var virkelig verdt å sto opp klokken 05.00 om morgenen for. 





Adelaide, Australia / lørdag kl. 18.06

Video: Kuala Lumpur

Da var nok en video klar for omverdenen å se, så dere kan få nok et lite innblikk i det vi holder på med. I skrivende stund sitter vi på et sjarmerende hostel i Port Campbell i Australia, etter to dager i Melbourne. I denne landsbyen er det 260 fastboende mennesker og resten er turister. Vi reiser sammen med en gruppe på 20 stykker gjennom et reisebyrå som heter G Adventures, og på tross av at vi startet turen vår i dag har den allerede vært ganske innholdsrik. Vi må derimot fortelle mer om denne 12-dagers turen fra Melbourne til Ayers Rock og Alice Springs senere, da vi mest sannsynligvis ikke har internett resten av reisen. Så med det får vi bare si: Snakkes om 12 dager og kos dere med denne videoen fra magiske Kuala Lumpur.


Port Campbell, Australia / onsdag kl. 18.10

Garden City



Etter vårt lille eventyr i Kuala Lumpur føler vi at vi begynner å bli ganske så flinke til å planlegge korte visitter i store byer, og Singapore var intet unntak. Her skulle vi derimot være hele tre netter og sammenlignet med de 24 timene i Kuala Lumpur var jo dette rene luksusen. Vi ankom byen, sjekket inn på det flotteste hostellet vi har hatt så langt på reisen og gikk umiddelbart ut for å utforske. Det var derimot ikke før dagen etter, fredag, at sightseeingen begynte for fullt.

Fredag våknet vi opp i «luksussuiten» vår på hostellet - en liten hule i himmelhvelvingen man må klatre en privat stige for å komme opp til, med to madrasser og luftige puter, og en gardin man kunne trekke for. På tross av at vi bodde 12 mann på ett rom, så har vi ikke hatt så mye privatliv på hele turen som vi har hatt de siste dagene. Vi fikk i oss frokost, tok kartet i lomma og dro av gårde. Sakte men sikkert ble vi høvdinger av metro'n og tok oss rundt i storbyen lett som bare det. Første stopp var en søt liten gate som vi hadde hørt kunne by på sjarmerende arkitektur og en mektig moské; Haji Lane og Masjid Sultan moské. Det var et veldig fint sted, men den ene regnskura etter den andre la en liten demper på vår fantastiske sightseeing-dag, og vi dro tilbake til «hula» vår og hamstret mer energi.




Lørdag ble dagen. Regnbygene hadde gått bort og sola skinte, og vi sto igjen klare med kart og kamera. Dagens agenda var en smule lengre enn gårsdagens og det var bare å sette i gang. Første attraksjon var Chinatown. Det virker som om de har en Chinatown i hver eneste storby, men hver eneste én har liksom sin individuelle sjarm likevel. Vi trasket nedover gata mot et bestemt mål: Sri Mariamman Temple. Et hellig tempel som har blitt brukt til dyrkelse i mange, mange år, og som den dag i dag er en stor turistattraksjon i Singapore. Kan kanskje skjønne hvorfor:


Like nedenfor tempelet fant vi Buddha Tooth Relic, et noe mer kinesisk tempel med gullknotter på dørene og et stort, enslig rom med alle møbler utelukkende bestående av gull. Her måtte vi igjen dekke oss til med skjørt og sjal (vi har tydeligvis kledd oss veldig lite propert i løpet av den siste måneden?), skoene skulle av og man måtte, så klart, vise respekt.





En metro senere var vi plutselig nede ved havna, med full utsikt over Singapore by, flere forskjellige vannparker, museum og med kjente Marina Bay Sands bak og over oss. I overveldelsen av det hele visst vi ikke helt hva vi skulle ta oss til annet enn å nyte utsikten og kjøre på med en etterlengtet photoshoot, og før vi visste ordet av det kom det nok en heftig regnskur og en evigvarende tordensky, og vi satt dermed på metroen på vei tilbake til hostellet. Igjen.





En liten dupp og et klesskift senere var vi klare for noe av det vi hadde gledet oss mest til i løpet av hele turen. Vi hadde booket tur opp i Singapore Flyer - et pariserhjul som står helt nede ved havna i Singapore. Fra toppen har man 360 graders utsikt over hele Singapore by og man kan se flere kilometer i hver retning. Vi hadde også vært så smarte å planlegge turen slik at vi skulle få med oss solnedgangen, og om det ikke hadde vært skyer på himmelen så hadde solnedgangen sikkert vært helt nydelig? Vi fikk derimot se byen sakte men sikkert gå i ett med mørket, gatelysene som skrudde seg på og flere forskjellig lysshow som satte i gang.





Etter pariserhjulet tok vi spaserturen over The Helix, en nydelig gangbru som er vakkert dandert med lilla lys. Nå var destinasjonen Gardens by the Bay - en helt mektig og vakker hage som har flere forskjellige severdigheter. Vi valgte å dra til noe som heter Supertree Grove Garden - en hage med utallige store «trær» som rår langt opp i lufta og som kan by på mektig lysshow to ganger om vi dagen. Vi slengte ned stumpen på bakken og nøyt showet, som besto av lys med alle regnbuens farger og vakker musikk man kunne høre rungende gjennom hele parken.






Om ikke lysshowet i hagen skulle være nok, så fikk vi nok et lysshow på gåturen hjem. Vi gikk ruta over havna og slo oss ned med god utsikt mot Marina Bay Sands, MBS som det også kalles. MBS er et verdenskjent hotell, mest på grunn av det som befinner seg på taket. Der finner man nemlig verdens høyeste basseng som ligger langs hele kanten på toppen, og der kan man svømme og nyte livet med verdens fineste utsikt. Vi dro derimot ikke opp fordi man måtte være gjest på hotellet for å svømme i bassenget, så det får forhåpentligvis bli en annen gang ;) Mens vi gikk på havna var vi som sagt så heldige å få oppleve nok et lysshow, fra MBS denne gang. Utsikten, musikken, lysene, følelsen - det ble en perfekt slutt på en fantastisk dag. Bilder taler mer enn ord:







Heldige som vi er skulle vårt neste fly dra ganske sent på kvelden, så vi rakk derfor å få noe ut av søndagen også. Vi hadde satt av hele dagen til å oppleve Sentosa Island, noe man kanskje kan kalle for, ikke en fornøyelsespark, men en fornøyelsesØY. Det er en gigantisk øy helt sør i Singapore som kan tilby museumer, fornøyelsesparker, akvarium, zip-line, utallige restauranter og mye mer spennende. Vi kunne jo så klart ikke ha vært i Singapore uten å ha opplevd Sentosa. Det første vi gjorde var å dra til SEA Aquarium - et gigantisk akvarium med flere hundre forskjellige fiskearter og andre skapninger fra havet. Videre fikk vi muligheten til å dra inn til en opplevelsespark der vi ble kledd på med seler nok til å sikre en elefant, sto på kanten av et 15 meter høyt tårn og når de ansatte sa hopp, så skulle du hoppe. Det var et rush uten like, og denne gangen var det Sandra som skulle få kjenne på høydeskrekken. Stae som vi er kom vi oss begge ned, og dro videre til neste aktivitet. Det var en gondolbane som tok oss med rundt hele øya og vi fikk nok en gang en utsikt som er helt umulig å beskrive med ord. Det var en fantastisk slutt på et magisk opphold her i Singapore. 

Både motvillig og spente sitter vi her på Singapore flyplass, klare til å dra videre i verden og trå inn i neste kapittel på reisen. Vi legger med dette Asia bak oss etter 30 flotte dager i fire forskjellige land som har gitt oss nye vennskap og utallige minner, og vi er klare til å oppleve et helt annet land, en ny kultur og en annen livsstil: Australia!


Singapore / kl. 22.31

1,237 steps to top mountain



Dagene på Phi Phi hadde vært innholdsrike og spennende, og det var derfor på sin plass med noen rolige dager. Nettopp derfor passet det ganske perfekt at vi satte kursen mot Koh Lanta, en øy som ligger sør-vest for Phi Phi øyene og visstnok skal være en av de mest avslappende og rolige øyene i Thailand. Her var visst alle sammen veldig "laid-back" og tok dagene med ro, noe vi også hadde planlagt for oss selv. Og slik ble det. Vi tuslet på strendene, spiste mat, så på den vakre solnedgangen (som vi var altfor opptatt med å stirre på til å få tatt et eneste ordentlig bilde av) og fylte opp kropp og sinn med ny energi. Det var derimot ikke så veldig mye å se og ta seg til, og etter to dager på Koh Lanta klødde det nok en gang i fingrene og vi ville videre. På mandag hev vi innpå frokosten og hoppet på bussen til Krabi - Krabi skulle være et sted med litt mer å gjøre og litt mer å se. Vi sjekket inn på et veldig funksjonelt og sjarmerende hostel som het The Moment Hostel, og tuslet rundt for å bli kjent med nok en ny by. 



Tirsdag ble dagen vi skulle utforske Krabi til det fulleste. Vi sto opp relativt tidlig, slengte på oss strandkjolen og satte kursen for stranda. Her hoppet vi på en av de meget ikoniske "longtail boats" som de heter i Thailand, noe vi heller valgte å kalle for taxibåt. Det er med andre ord de båtene man ser i filmer, på postkort, osv., og de ligger alltid idyllisk lagt til ved stranden med typisk Thailandsk natur i bakgrunnen. Vi turet avgårde i båten med retning mot Railay Beach. Dette var en del av Krabi som man kun kunne komme seg til med båt, på grunn av de massive, høye klippene som omringet stranden. Her kunne man klatre opp til utkikkspunkt, gå inn i grotter, se på laguner og mye mer, og man hadde mye å ta seg til. Vi tok turen til den idylliske stranden Phra Nang Beach, der man også kunne ta turen til Princess Cave.


Longtail boat.


Railay Beach med alle klippene rundt.


Princess Cave (til høyre).

En longtail boat senere var vi tilbake i Krabi igjen. Umiddelbart etter en lunsj og videre planlegging for resten av dagen, leide vi oss nok en skuter og var klare til å oppleve et nytt land via landeveien. Med hjelmene på hodet og joggesko på beina var vi klare for å ikke bare dra opp i høyden, men også trimme litt på turen opp. Petter Solberg og kartleseren i verdensklasse var nok en gang klare for roadtrip. Med direksjoner fra kartleseren som "snart kommer en 45 grader sving til høyre" og "i neste y-kryss skal du ta til venstre" var det jo ikke det minste problem for Petter Solberg å navigere seg fram i den hektiske Thailand-trafikken, og etter en liten halvtime på "doningen" var vi fremme ved vår destinasjon: Wat Tham Sua, også kjent som Tiger Cave Temple. 



For å komme seg til toppen må man først gå 1 237 trappetrinn oppover. Til og med om man er i god form er dette en prøvelse, først og fremst på grunn av varmen og den klamme lufta. Ingen av oss har vel noen gang svettet så mye på så kort tid, for turen opp tar kun en liten halvtime - i teorien. Det tar derimot litt lengre tid når en med så intens høydeskrekk som det Maiken har, er med på tur. De første 200 skrittene gikk relativt greit, men sakte men sikkert, i takt med høyden, ble høydeskrekken bare verre og verre. Mens Sandra klatret oppover og kunne nyte utsikten på turen opp (det var jo så klart flere steder man kunne stoppe på veien opp for å se utover og nyte utsikten), måtte Maiken dekke til halve ansiktet med vannflaska for å slippe å se så mye som et tre på utsiden av rekkverket. Takket være stahet (eller dumhet, hvem vet?) kom vi oss derimot helt til topps og kunne nyte den fortjente utsikten og den nydelige solnedgangen som vi akkurat rakk. 





Mens Sandra nøyt utsikten og tok bilder i fleng, ble det litt for mye for Maiken. Tanken på at vi befant oss flere hundre meter over bakken på toppen av en klippe og det faktum at eneste veien tilbake var ned de stupbratte trappetrinnene, slapp aldri taket og ja; hun var på toppen ved et av de mest ettertraktede og respekterte buddhistiske templene i hele Thailand, men det var ikke mye fred og ro i sinn å finne for henne her. Det endte derfor opp med at Sandra kommanderte Maiken til å gå igjennom gangetabellen og alfabetet for hvert trappetrinn ned. Dette hjalp utrolig nok begge to, og turen ned ble ikke så lang og brutal som vi fryktet likevel. 





Dere husker kanskje at vi startet turen vår her i Thailand ved å først dra til Phuket?! Vi likte oss egentlig ikke veldig godt i Phuket, men på grunn av at det var fra  nettopp denne byen vi skulle ta fly dagen etterpå og det var her vi startet for to uker siden, så tenkte vi at vi kunne dra tilbake hit og avslutte turen her også, som en slags rød tråd i en fortelling. Det var også én ting vi gjerne ville gjøre da vi var her forrige gang men som vi dessverre ikke fikk muligheten til, så vi tenkte at vi kunne prøve på nytt. Vi ville nemlig få med oss det mye omstridte Simon Cabaret Show. Det er jo allmenn viten at det her i Thailand kryr av såkalte ladyboys, og på Simon Cabaret virker det som om de har samlet sammen alle sammen de kunne finne, gitt de en kjole hver med rundt en million paljetter på hver og laget et show rundt dem. Vi fikk se flere kjente nummer fra hele verden, men fikk også en liten smakebit av Cabaret fra Thailand. Hele showet var en salig blanding av glitter, silikonpupper og umåtelig lip-sync til flere amerikanske sanger, og med kostymer som hadde alt fra paljetter, fjær, perler, bjeller og smaragder, ble vi bergtatt. Vi hadde aldri sett så mange pene menn før! 



Tro det eller ei - dette er menn. 

Etter to uker i Thailand hadde vi fått opplevd alt vi hadde ønsket oss og mere til. Snorkling, padling i kajakk, en hel dag på båt med hopping fra båten, god musikk og bading i solnedgang, klatring i klipper, utallige templer og statuer, og nydelig natur. Vi hadde også fått opplevd bussjåfører som tok oss med til feil by og tok fem-seks tissepauser i løpet av en tre-timers kjøretur, en taxisjåfør som bare var 45 minutter forsinka den dagen vi skulle rekke flyet, en resepsjon ved et hotell som ikke snakket et eneste ord engelsk, kakkerlakk-jakting på hotellrommet til langt på natta og kjefting på resepsjonister der vi fikk gleden av å beordre dem til å  "LEARN ENGLISH!". Thailand har vært både uvirkelig fantastisk og frustrerende, og mens vi sitter igjen med mange flotte minner så blir det også ganske godt å komme til et nytt land der de forhåpentligvis vet hva engelsk og service er. Singapore, her kommer vi!

Singapore / fredag kl. 12.44

Lazy days in Thailand

Etter et travelt og spennende døgn i Kuala Lumpur gikk reisen videre til sjarmerende Phuket i Thailand. Her hadde vi booket oss inn på et sjarmerende hostel i Phuket Town, men etter en liten stund skjønte vi at denne byen kanskje ikke hadde så mye å by på for oss unge backpackere, og vi tok dagene ganske med ro. Vi fikk sett noen severdigheter, blant annet Phuket Old Town. Den andre "severdigheten" så vi en kveld vi var ganske late og bestemte oss for å oppleve Thailand på en helt ny måte - nemlig å dra på kino. Der var undertekstene så klart på et helt fremmed språk, vi måtte reise oss for kongesangen før filmen kunne starte og sist men ikke minst, vi måtte gå den lange timen hjem igjen fra kinoen da det nesten ikke var en sjel å se ute på gaten, og ihvertfall ikke en eneste taxi. Vi skjønte fort at det eneste vi kunne få ut av denne delen av Phuket var en meget god frokost på en pannekake restaurant like nedenfor hostellet, men bestemte oss raskt for å flytte på oss, som vi så ofte har gjort på denne turen. 


Phuket Old Town​









Videre prøvde vi lykken i Patong, en by som er litt nordligere på øya. Her var det flere turister (de fleste hadde forsåvidt grått hår og ølmage) og en stor fin strand vi kunne late oss enda mer på. Vi fant fort ut at disse dagene skulle bli sydenferie-dager der vi skulle ligge lenge på stranden, spise god mat og "dra ut på byen" på kveldene og se på folket. Ifølge flere reisesider på nett lærte vi at det derimot var én ting vi måtte få med oss her i Patong: Nattlivet på Bangla Street. Dette er en nokså kort gate som er fullstappet med klubber, barer, turister, ladyboys(!) og utallige mennesker som lurte på om vi ville se på Sexy Ping Pong Show. Vi trenger kanskje ikke gå mer inn på hva det muligens kan gå ut på, men vi takket pent nei utallige ganger og gikk videre. Alle de forskjellige utstedene prøvde konstant å overdøve hverandre, den ene spilte høyere musikk enn den andre, og det var et salig bråk på denne korte gaten, men det var definitivt en opplevelse. 

DCIM\100GOPRO\GOPR0254.JPG
Patong Beach i Patong

Rundt tre dager senere hadde vi bestemt oss for å reise til et sted som kanskje passet litt bedre for oss backpackere - nemlig Phi Phi øyene, nærmere bestemt øya Koh Phi Phi Don. Umiddelbart idet vi satte føttene våre på øya merket vi den avslappede atmosfæren og vi skjønte fort hvor rolig øya var. Det eksisterer ikke ordentlige veier og derfor ikke en eneste bil, noe som førte til en merkelig rar men samtidig deilig stillhet. Det er kun små veier som turister, syklister og en og annen skuter kan kjøre på, men for det meste brukte de store vogner som de trillet frem og tilbake som transportmiddel. Øya var omringet av blått hav og de symbolske taxibåtene man alltid ser på bilder, og det krydde av små og store restauranter, barer og utesteder. 

Vi var fast bestemt på å få med oss et par essensielle aktiviteter i løpet av oppholdet vårt på Phi Phi: Vi skulle snorkle, vi skulle padle i kajakk og vi ville ut på båt og se alle de mindre øyene i nærheten. En kveld gikk vi tilfeldigvis opp feil gate (det kryr av smågater over alt på denne øya) og heldigvis gikk vi oss rett på et reiseselskap som kunne tilby en hel dag på en båt som var bygget og designet som en piratbåt, den hadde bar og DJ OG kunne tilby ulike aktiviteter som, hør på dette da: Snorkling og å padle i kajakk. Dette hørtes jo bare perfekt ut, så vi meldte oss umiddelbart på og gledet oss hvert eneste sekund. 


Den flotte båten vi skulle tilbringe dagen på.


Koh Phi Phi Leh - øya uten et eneste fastboende menneske. Skjønner kanskje hvorfor...



Neste dag møtte vi spente opp oss Sunset Adventure Group og gikk sammen med resten av gruppen ned til havna. Vi kom oss om bord på båten, fikk smurt på det obligatoriske laget med solkrem og la oss til rette på dekket. Første stopp var Monkey Beach, men på grunn av at vi har matet og sett på og blitt hoppet på av aper mer enn nok i Bali, var vi begge enige at vi heller ville hoppe fra båten og bade i det nydelige, salte vannet. Da resten av gruppen hadde svømt tilbake til båten og kommet seg ombord, var neste stopp berømte Maya Bay. Her fikk vi muligheten til å ta oss inn til den kjente stranda (den er kjent fordi den har vært med i en film som tilfeldigvis ingen av oss har hørt om...), men siden man måtte betale 400 baht for å få lov til å sette så mye som en tå på stranden, fant vi ut at vi heller ville padle i kajakk og snorkle. Og det gjorde vi - i 1,5 time i strekk! Heldig for oss, så krydde av fisk i alle mulige farger og størrelser.

DCIM\100GOPRO\GOPR0372.JPG


Neste punkt på planen var egentlig å dra innom noe som heter Viking Cave, nok et kjent naturreservat på Phi Phi, men på grunn av tidevannet eller noe slikt så kunne vi ikke, og vi la derfor til i en bukt som tydeligvis var perfekt for å se på solnedgangen samt å snorkle. Så da snorklet vi - igjen. Vi fikk også servert tradisjonell thai mat som vi kunne spise hvor som helst på dekket mens vi så på den nydelige solnedgangen. Dette høres kanskje ganske klisjé ut, men det var virkelig en flott slutt på en fantastisk spennende og innholdsrik dag ute på vannet. 









DCIM\100GOPRO\GOPR0382.JPG

Den siste dagen på Phi Phi var en av den perfekte typen og vi kunne forlate øya med god samvittighet. Det neste hostellet var booket og billettene til ferja var kjøpt: Nå skulle turen gå videre til idyliske Ko Lanta.

Ko Lanta, Thailand / lørdag kl. 22.08

Video: Bali

I skrivende stund sitter vi i solfylte Phuket i Thailand og nyter rolige dager, slik som alle de andre 70-år gamle turistene vi deler stranda med. Dagene her på Thailand er litt roligere enn dagene på Bali, da vi stort sett ligger langflate på Patong Beach. Mens vi venter på at vi får ut fingeren og drar ut på utforskelsestur også her i Thailand (vi skal til Phi Phi øyene i morgen, så det er håp), kan dere kose dere med denne videoen fra Bali. Puss och kram, og god valentinsdag ♥ 
 

 
Patong, Phuket, Thailand / tirsdag kl. 18.56

Kuala Lumpur på 24 timer

Eventyret i Bali var dessverre over, men det var ingen grunn til å være lei seg - nå skulle vi nemlig ta turen videre til spennende Kuala Lumpur. Vi ankom flyplassen på ettermiddagen, og etter en nesten uutholdelig lang passkontroll som tok nærmere halvannen time, fikk vi karvet oss inn til storbyen. Et flytog og en metro senere gikk vi opp en trapp til sentrum av byen. Vi tittet opp mot himmelen på alle de store skyskraperne og prøvde å lokalisere oss ut ifra bilder vi hadde sett. Det viste seg at vi nesten kolliderte med Kuala Lumpurs største attraksjon og kjennemerke; Petronas Towers, og kunne derfor navigere oss frem til hotellet. Hotellet lå med andre ord midt i sentrum og mellomnavnet var luksus - spesielt for disse to backpackerne som nettopp var blitt vant til det simple livet på Bali. Vi fikk rom i fjortende etasje, og hadde badekar og eget kontor og en fantastisk utsikt over byen. Vi hadde kanskje spandert på oss litt mer luksus enn backpackere vanligvis gjør, men noen ganger må man unne seg litt ekstra ;)

Allerede etter fem minutter var det klart, ihvertfall for Maiken, at denne byen elsket vi. Den var stor, velstelt og ren, med vakker og moderne arkitektur, og mange vennlige mennesker overalt fra mange forskjellige nasjoner og kulturer. Her skulle vi derimot kun tilbringe 24 timer (da det egentlig bare var en veldig lang mellomlanding), og hadde derfor planlagt døgnet ganske nøye på forhånd. Etter innkvartering på hotellet og en meget god (og billig!) middag var vi klare for å se så mye av Kuala Lumpur på veldig liten tid. Ivrige og effektive satte vi igang.

Chinatown
Første stopp var Chinatown, noe som lå litt utenfor sentrum. Her var det nattmarked og dermed satt opp utallige boder der de solgte både mat og klær, og for å være helt ærlig: Mye jalla. Om man vil kjøpe seg en Mark Jacobs veske til en hundrelapp eller kjøpe nok falskt gull til en livstid, så kunne man gjøre det her. Det var derimot en veldig gøy opplevelse å få gå i de trange gatene og titte på folkene og kjenne på stemningen. 




Merdeka Square
Neste punkt på agendaen var historiske Merdeka Square, eller Independence Square som det også blir kalt. Her ligger den kjente bygningen Sultan Abdul Samad Building, og plassen har en viktig historisk betydning for Malaysia. Kuala Lumpur var nemlig under britisk styre, og denne bygningen var sentrum for den britiske administrasjonen. Malaysia frigjorde seg og det første malaysiske flagget ble hevet på denne gressmatten i 1957. Her feirer de Malaysias uavhengighetsdag den 31. august hvert år. I tillegg var det utrolig fint å kunne se alle skyskraperne og et lite lysshow fra Kuala Lumpur Tower fra gressmatten!



Petronas Twin Towers
Kuala Lumpur største kjennemerke, en av verdens høyeste bygninger og verdens høyeste tvillingtårn. Her hadde vi jo vært tidligere på dagen, med tanke på at inngangen til metroen er rett utenfor, men vi måtte likevel ta den obligatoriske photoshooten utenfor bygningene. Dette viste seg å ikke være så lett da bygningen er hele 450 meter høy, og man gjerne vil ha med seg selv på bildet også. En av våre taxisjåfører tidligere på kvelden hadde anbefalt oss å stille oss på et lite platå nedenfor bygningen, men da vi kom dit krydde det av turister som prøvde å ta det perfekte bildet, så vi gikk heller noen meter lenger opp i gata og stilte oss i et lyskryss og tok bilder der - helt alene uten andre turister som ødela bildet.



SkyBar
Etter en hektisk dag med sightseeing, dro vi tilbake til hotellet for å freshe oss litt opp. Med så dårlig tid som vi hadde, i en så stor og spennende by som dette, var det ingen tid å kaste bort. Destinasjonen denne gang var berømte SkyBar - en bar som befinner seg 33 etasjer over bakken, med utsikt over hele Kuala Lumpurs skyline, et basseng, en restaurant og, det sier seg kanskje selv, en bar. Her kunne man booke bord og sitte i sofaer helt ved vinduet og se ut på utsikten. Noe vi også har funnet ut i løpet av turen, så er det at musikken fra 2012 fortsatt henger godt igjen i Asia, og vi kunne derfor synge med for full hals til alle sangene, noe som gjorde stemningen enda bedre.






Batu Caves
Åtte timer dyp søvn i himmelske senger senere, var planen å ta turen ut til de kjente Batu Caves, og etter en halvtime på tog var vi fremme ved grotten. Vi hadde lagt merke til at det var svært mange indere på toget, og overraskende nok var et indisk marked det første som møtte oss på vei opp til grotten. Her spilte de indisk pop høyt over anlegget og alle var kledd i detaljerte og fargerike drakter. De solgte forskjellig mat og mye smykker, men det ble likevel ikke mye titting der da det var godt over 30 grader, solen skinte og vi ville bare komme oss opp å se på Batu Cave. Den er en av de største hinduistiske helligdommene utenfor India, og ble brukt som husly av urfolkene. Grotten regnes å være 400 millioner år gammel, og den dag i dag er den en stor turistattraksjon, men også et viktig sted for tilbedelse. For oss ikke-religiøse mennesker er det en mektig attraksjon og på noen måter en kondisjonsøkt... Grotten ligger ca. 100 meter over bakken, og disse metrene skal klatres på 272 trappetrinn. Det er derimot mye fint å se på på gåturen oppover, som for eksempel alle apene som klatrer i fjellet eller om man er modig nok så kan man snu seg rundt og se på utsikten. 






Plutselig hadde de 24 timene gått og vi måtte returnere tilbake til hotellet, hente bagasjen og så dra til flyplassen igjen. Vi må innrømme at vi var ganske så fornøyde med det korte oppholdet vårt her i Kuala Lumpur, for på tross av de få timene vi hadde til rådighet så synes vi at vi var ganske så smidige og effektive. Vi følte at vi hadde fått sett alt det vi ville se, og samtidig hadde vi nok tid til å kose oss ute med mat og drikke. Nå skulle vi derimot igjennom nok en passkontroll (forhåpentligvis en kortere en denne gangen) og så vende snuten mot Thailand. Første stopp: Phuket!

Phuket, Thailand / søndag kl. 18.43

Scary, but fun



De siste dagene har vi funnet ut at vi trives veldig godt på en scooter, med muligheten til å kjøre akkurat hvor vi vil, når vi vil. Vi syns vel også at vi er blitt ganske så flinke til å finne frem på et helt ukjent sted etter flere kjøreturer rundt om kring. Sant skal sies, det har til tider vært en utfordring å finne ut hvor vi skal kjøre, og vi har noen ganger vært totalt uvitende om vår nøyaktige plassering på jordkloden, men takket være hjelp fra de hjelpsomme lokale menneskene Bali har å by på og utallige screenshots av Google Maps på telefonen, så har vi faktisk klart å komme oss rundt. Vi begynner faktisk å bli så rutinerte at Maiken tar forbikjøringer de lokale selv tar og Sandra kunne kvalifisert seg som kartleseren til Petter Solberg. 

I dag tok bestemte vi oss for å få litt kulturelt påfyll samt se nye steder på Bali. Den siste uka har vi tilbringt i Canggu, som er noe mer nordvest. I dag ville vi derimot reise sørover for å besøke Garuda Wisnu Cultural Park, og til slutt dra helt sørvest og besøke Uluwatu Temple. Etter litt kjøring i blindgater, uvitende kjøring i feil kjørefelt og etter å ha sagt frasen "Hvor er vi???" kanskje fem ganger, kom vi endelig fram til kulturparken. Her kom vi i kontakt med en kvinnelig guide som viser turister rundt i Bali, og da vi fortalte henne at vi hadde kjørt helt hit på egen hånd på en liten scooter, fikk hun store øyne: "I would never! It is too scary... Fun - but scary!" Her i parken var vi tydeligvis ikke propert påkledd, og fikk utdelt hvert vår klede for å dekke til bena våre slik at vi kunne ta oss til toppen for å se flere mektige statuetter og monumenter av guder. Vi likte derimot de nye moteriktige "skjørtene" våre, og følte oss bare enda mer kulturelle.




Etter et par timer med trasking, titting og fotografering rundt i parken, satte vi oss nok en gang på scooteren og cruiset videre. Nå skulle vi videre til det siste vi hadde på planen her i Bali, nemlig juvelen av sightseeing slik vi ser det, og det hadde vi spart til sist: Uluwatu Temple. Vakre, mektige Uluwatu Temple. For et syn. Høyt oppe på klippen lå tempelet og prydet området, omringet av flere andre mindre templer, en lang mur langs klippen og med aper over alt (dette kunne nesten vært Monkey Forest vol. 2). Det var uansett et helt nydelig sted - et sted vi anbefaler alle å besøke om noen skulle få lyst til å ta seg turen til Bali. 








Tilbaketuren til hotellet ble noe mer kaotisk. Nok en gang presterte vi å planlegge tilbaketuren midt i rushtrafikken, og delte veien med hundrevis andre scootere og biler med lokale mennesker som nettopp ble ferdige på arbeid. Rutinerte som vi derimot har blitt, snek vi oss frem der vi kunne, og en liten time senere var vi tilbake på hotellet igjen. En stor dose sterke inntrykk og gode minner rikere var vi, men turen hadde også satt andre spor. Det er lett å se hvem som har sittet hvor på scooteren. Maiken fikk solsteken på brystkassa samt all eksosen og soten fra andre trafikanter midt i fjeset, og minnet mer om en gruvearbeider på charterferie, mens kartleseren Sandra fikk solsteken på ryggen. (Ja, vi har smurt oss, flere ganger faktisk...)



I kveld er siste kvelden her på nydelige Bali. Scooteren må leveres tilbake, sekkene skal nok en gang pakkes så lette som mulig og i morgen tidlig sitter vi igjen på en flyplass på tur til nye land og søken på nye eventyr. Vi fikk dessverre ikke sett noen solnedgang her i Bali da været har hatt en tendens til å vise seg fra sin verste side med både torden og uvær, så da får vi bare fortsette å jakte solnedganger et annet sted. 

Takk for alt, Bali. Neste stopp: Kuala Lumpur!

Kuta, Bali / torsdag kl. 20.01

Tanah Lot Temple

Det er ikke alltid like lett å skulle blogge om hvite strender og gode bølger når man er ute å reiser på tur. Spesielt ikke om man ligger paddeflat inne på et mørkt rom med airconditionen på full guffe og toalettet så nært som mulig. Vi har nemlig vært utslått med omgangssyke begge to, og gikk dessverre glipp av et par surfedager og utflukter gjennom campen vi bodde på. Sakte men sikkert ble vi derimot friskere og raskere og fikk gjort litt likevel, men planen om å dra til Gili og utforske de forskjellige øyene gikk dessverre slik som alt annet: rett i dass. Med tanke på at vi snart drar videre til Malaysia, bestemte vi oss heller for å fortsette å utforske Bali og spare Gili-øyene til en senere anledning. Vi la mindre delikate og behagelige sengeliggende dager bak oss, booket to luksusnetter på et finere hotell og "kuret" litt. 


Maiken og Olav (en av instruktørene) på Lapoint surfcamp.


I løpet av uken ble det, til vår store glede, arrangert flere yogaøkter og fitnesstimer på campen. This ain't no fatcamp, lissom.


Vårt nye casa. Her skulle vi leve, her skulle vi bo, her skulle vi bli friske.



Vi sjekket inn på vårt nye hotell med vår trofaste reisepartner, Maya fra Sverige. Hun møtte vi den første dagen av reisen vår i bilen på vei til Lapoint surfcamp, og vi har siden reist en del sammen rundt i Canggu i Bali. Vi sjekket ut av campen på mandag og leide oss umiddelbart to scootere. Nå var det på tide å blåse bort sykdom, få vind i håret og se litt mer av Bali, noe vi sårt trengte. Med Maiken bak rattet og Sandra bakpå som kartleser fungerte vi meget godt som et team, og sammen med oss kjørte Maya på sin scooter med Alex som passasjer. Vi skulle nemlig ta turen til den mye omtalte og spektakulære restauranten som ligger i havet: Tanah Lot Temple. På veien dit var det bare å bli ett med naturen og de lokale, og kjøre slik som de gjorde. Her sniker scooterkjørerne seg frem og forbi alt av biler, og i løpet av dagen fikk vi kjørt på begge sider av veien, på fortau og overalt der det var mulig. Til alle dere bekymrede der hjemme: Vi brukte hjelm hele tiden og kjørte veldig forsiktig, så det er ingen grunn til bekymring ;);) 





Etter en liten halvtime med navigering og villmannskjøring senere var vi fremme ved Tanah Lot Temple. Det var også tusen andre asiatere, alle med hvert sitt kamera og selfiestang. Alt og alle skulle fotograferes, spesielt Maya som nærmest ble overfalt av ti asiatere som i tur og orden ville ta hvert sitt bilde med den søte svensken. Etter verdens korteste modellkarriere for oss alle mann fikk vi endelig se tempelet. Vi hadde derimot planlagt dagen litt dårlig med tanke på tidevann, og på grunn av at det var high tide kunne vi ikke ta oss ut til restauranten. Vi fikk derfor nøye oss med å stå et lite stykke på avstand og knipse et lite knippe bilder til minnebanken. 






Dette er en civet cat, et type kattedyr som er viktig for Kopi Luwak - den dyreste kaffen i verden. Denne kaffen kalles også cat poop coffee, fordi de som lager kaffen bruker kattens avføring til å lage den. Heldigvis drikker ingen av oss kaffe, ei heller hadde vi motet til å prøve den...



Etter at vi hadde besøkt nydelige Tanah Lot Temple begynte tilbaketuren til Canggu igjen, der vi satte av Alex og sa farvel til han, før vi spiste digg middag på en meksikansk restaurant og tok en tidlig kveld på hotellet. Da vi våknet dagen etterpå hadde vi ikke helt fått nok av scooter-kjøringa og hoppa på scooteren med Maya og reiste inn til Seminyak og det sagnomsuste hotellet og restauranten, The Potato Head. Dette var en av de bedre middagene vi har spist på ti dager, og etter en uke med sykdom tror vi magene våre ble ganske glade for å endelig få litt kvalitet igjen. Etter vårt eksklusive måltid skulle vi ta turen videre inn til sentrum av Seminyak (i rushtrafikken, så klart...) for litt sightseeing og shopping. På veien dit begynte derimot scooteren å sjangle veldig, midt i det mest trafikkerte lyskrysset, og vi skjønte fort at her var det noe galt. På fortauet i Seminyak, i rushtrafikken, 40 minutter unna kjente og kjære sto vi med et punktert dekk. Heldigvis hadde vi "punga" like utenfor et Honda-verksted som kunne hjelpe oss, på tross av at de straks skulle stenge. For bare 50,000 rupier (ca. 30 kroner...) skifta de dekket på fem minutter, og vi kjørte av gårde igjen som om ingenting hadde skjedd.


The Potato Head Restaurant, Bar & Hotel.



I skrivende stund sitter vi igjen i Kuta men denne gang på et nytt hotell. Her skal vi bo i to dager mens vi nok en gang leier oss en scooter som vi skal cruise rundt med. I løpet av disse dagene har vi som plan å kjøre ned til Uluwatu og Uluwatu Temple for å se på utsikten, tempelet og de vakre klippene, samt ta turen til Garuda Wisnu Cultural Park for litt kulturelt påfyll. Blogges plutselig!

Kuta, Bali / onsdag kl. 14.00

Canggu



Mandag formiddag ankom vi vakre Canggu, stedet hvor Lapoint Surfcamp holder til. Vi ble plukket opp i Kuta hvor vi hadde tilbragt hele søndagen og mandag formiddag, og nå var det klart for en uke i Canggu med surfing. På campen fikk vi møte alle de andre fantastiske menneskene vi skulle bo og surfe med i en hel uke, og det viste seg at vi skulle bli 50 mennesker fra nærmere ti forskjellige land. Med en herlig blanding mennesker fra hele verden begynte den første av våre totalt 12 uker på reise ute i den store verden.



Campen på Lapoint er helt nydelig. Vi har en hovedbygning, "Villa Tugah" - en villa med skyvedører av glass, store sofaer med plass til titalls mennesker i og flere store soverom. Vi bor på ett av disse rommene i hovedbygningen, noe som vil si at vi konstant hører latter, musikk eller lyder fra kjøkkenet når de ansatte lager mat. Rommene er store og romslige, og vi er så heldige å få dele rom med to andre flotte jenter fra Norge. Det fins også to store bassenger på campen, en volleyballbane, flere "bungalower" hvor resten sover og et spiseområde utendørs hvor vi får servert alle måltider. Man kan med andre ord kalle campen for et paradis.





Mandag var check in og bli kjent-dag, så vi begynte ikke surfinga før på tirsdag. Vi kjørte minibusser inn til Legian Beach, fikk utlevert hver vår våtdrakt og surfebrett, og startet kurset med litt teori før vi gikk til stranda. Med tanke på at vi alle er nybegynnere, startet timen ganske basic. Det første vi skulle lære oss var å ligge riktig på brettet, før så å hoppe opp på det, men dette skjedde jo så klart mens vi fremdeles lå tørre og trygge på stranden. Vi så vel kanskje ut som en gjeng med strandede pingviner som hoppet opp og ned på et brett som om det sto om liv eller død, men etterhvert fikk vi alle klarsignal på å begi oss ut i vannet og prøve samme regla der. Vi syns vel selv at vi gjorde det ganske bra, og klarte å stå oppreist på brettet flere ganger, på tross av det noe dårlige været. Gøy var det uansett! 



Ellers er de som jobber her på campen veldig flinke til å arrangere ulike aktiviteter som utflukter til stranden, middager ute på lokale restauranter, volleyball-konkurranser, beer pong-turneringer og mye mer. Det er alltid noe på agendaen og det er sjeldent lite å ta seg til. Vi har også noe fritid som vi kan bruke på det vi vil, og på onsdag tok vi oss turen opp til Ubud for å sjekke ut litt turistattraksjoner. Vi kontaktet en lokal fyr som kjørte oss rundt hele dagen og viste oss noe av det man må få med seg her i Bali. Med oss to, Emma og Embla (fra Norge) og Alex (fra Spania) i bilen tok vi først turen til et balinesisk danseteater, så videre til "Monkey Forest" og de såkalte risterassene. 









De neste dagene består av flere surfedager, yogatimer, mye god mat og mange andre aktiviteter som vi skal kose oss med. Vi har ikke fått til å ta noen bilder fra surfetimene våre ennå på grunn av at vi - for å være helt ærlig - har mer enn nok med å kave rundt og forsøke å overleve i vannet. Det å surfe er mye vanskeligere enn man skulle tro, for ikke skal man bare stå på bølgene inn til land, men man må komme seg utover mot havet også, og da skal det dykkes og rulles og hoppes over og under bølger, og jammen så sliten man blir i både armer og bein. Det er med andre ord mye å lære, men herregud, så gøy vi har det! 

Canggu, Bali / lørdag kl. 15.48

"Mushroom?"



Natt til søndag ankom vi spennende Kuta i Bali, hvor vi skulle finne vårt sjarmerende hostel. Dette skulle vise seg å ligge en labyrint og en god halvtime unna "partygata" som vi så snilt ble sluppet av på av vår beskjedne taxisjåfør. "That way, walk, three minutes" sa han mens han pekte inn i en bakgate. Etter utallige nesten-ulykker med hundrevis av scootere, flere liter med svette og et par lokalkjente fant vi endelig fram til vårt sjarmerende Bali Sandy Resort. Mens alle andre var ute og festet til langt på morgenkvisten, var disse to backpackerne "litt" trøtte og vi tok derfor kvelden i våre kjære lakenposer.



Søndag morgen våknet vi opp friske og raske, tuslet ned trappen til en vidunderlig indonesisk frokost - scrambled eggs. Kanskje ikke veldig indonesisk likevel...men veldig godt var det! Med fulle mager og solkrem på kroppen tuslet vi rundt i byen for å bli kjent, og endte opp på Kuta Beach. Her var det vind i håret, sand mellom tærne og vi fikk en smakebit på bølgene vi skal begi oss ut på til uken. Ta en god titt på disse bleike kroppene - det er siste gang dere ser de slik. (Forhåpentligvis...)



En god dupp og en forfriskende dusj senere var vi klare for å dra ut i byen og se oss enda mer rundt. Vi dro til restauranten Pizza Pronto som ligger ved strandpromenaden og tydeligvis skal ha den beste pizzaen i hele Bali. Restauranten lå i tillegg ved siden av et utested som spilte livemusikk hver kveld, og denne kvelden var vi så heldige å få oppleve et indonesisk boy band som spilte amerikanske slagere fra 90-tallet (man skulle ikke tro det, men det var faktisk ganske bra). Ellers fant vi fort ut at byliv i Norge er noe helt annet der utestedene åpner rundt elleve og stenger rundt halv tre på natten. Her i Bali åpner de rundt klokken ti og stenger ikke før klokken fem. Rutinerte norske bytur-entusiaster som vi begge er dro vi "på byn" før midnatt, men var meget alene om det. Sakte men sikkert kom det derimot flere backpackere og andre turister og ble med på festen, og det ble en ganske artig kveld!



Ellers er folk veldig vennlige her, og med det mener vi VELDIG vennlige. Vi har på den lille dagen vi har vært her blitt tilbudt "mushrooms" utallige ganger (men takket nei hver gang, så klart ;)) og folk er veldig kjappe på å tilby oss mye forskjellig. Det er derimot ikke alltid like lett å si nei til noen av dem da enkelte blir litt furte og klasker søte lille Sandra på stumpen. Det har de derimot lært at de ikke skal gjøre igjen, med tanke på at Sandra er den hun er og nøler ikke med å si ifra. "You want Bali boy?" er også et spørsmål vi har blitt godt kjent med. Alle disse tilbudene og spørsmålene fra alle kanter førte til at vi gikk til verks og lærte oss tre fine ord på indonesisk: "Tidak terima kasih." Det betyr "Nei takk!"




Vi har også funnet ut at Maiken er "over gjennomsnittet" høy i dette landet, og ble gode venner med en dame som jobbet på klubben. "You so taaall!" er en setning vi har fått hørt av flere, og noen ville til og med ta en selfie med denne "norske kjempen". Etter nok en lite indonesisk frokost mandag morgen drar turen videre til Canggu og Lapoint surfecamp hvor vi skal lære oss å surfe og bli bedre kjent med denne fantastiske øya. Kanskje kommer vi tilbake til Kuta om vi føler for det. Vi er jo backpackere - vi gjør som vi vil, når vi vil. So long!


Kuta, Bali / mandag kl. 11.19 

Dag 1: Nå drar vi

Endelig var dagen her. Sekkene er ferdig pakket, de siste klemmene farvel er gitt og vi er klare for tidenes eventyr. Sandra og Maikens beryktede "jordomseiling" i åttisju begivenhetsrike dager har endelig startet. 

I skrivende stund sitter vi ivrige og reiselystne i Oslo og venter på ombordstigning til første flygning til Dubai. Der er vi så heldig å få tilbringe hele ni(!!!) timer i nattens mørke der vi skal vente på neste flygning til første destinasjon på reisen: Bali og LaPoint Surfecamp. Vi ser fram til en fantastisk reise med mange nye opplevelser, inntrykk og å danne mange minner sammen. Vi ser også fram til å dele så mye som mulig av turen på bloggen vår, slik at dere der hjemme kan følge med på hva vi driver med (jada pappa, jeg skal "ta de rette valgene"...) og vi skal passe på hverandre. Dette blir alle tiders!

Stay tuned.


Oslo, Gardermoen / fredag kl. 12.55

Vår Reiserute

Indonesia 28. Januar - 10. februar // Bali
Malaysia 10. februar - 11. februar // Kuala Lumpur 
Thailand 11. februar - 23. februar // Phuket - Koh Phi Phi - Koh Lanta - Krabi 
Singapore 23. februar - 26. februar // Singapore
Australia 27. februar - 17. mars // Melbourne - Alice Springs - Sydney
USA 18. mars - 4. april // Los Angeles - Las Vegas - Grand Canyon - San Francisco m.m. - Highway 1
Mellom-Amerika 4. april - 21. april // Guatemala - Honduras - Nicaragua - Costa Rica



Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits